Sliten i hjernen

Det er et problem å være sliten i hjernen. Faktisk er sliten i hjernen et begrep, kall det en tilstand om du vil, som min gode venninne Helene har introdusert. Det er dekkende for ganske masse, og en tilstand ikke alle forstår. Uansett, det er sliten i hjernen jeg er nå.

Dagene er for korte. Jeg sitter med statistikk fra tidlig morgen til sen kveld. Statistikk er tung kost. Og apropos kost. I går gikk klokka så fort i min statistikkverden at jeg faktisk glemte å spise. Ei jeg satt og jobber med uttrykte på slutten av dagen at hun hadde glemt å gå på do. Jeg tok meg en matbit, hun gikk på do. Poenget er at statistikkkjøret er totalt utmattende og altoppslukende, og ganske forferdelig om man tenker over det.
På den annen side skal man ikke strø rundt seg med å betrakte for mange ting som forferdelig. Det ville ødelegge læringskurven. Ja, det ville faktisk det. Så derfor har jeg forsøkt etter beste evne å være positiv og spre positivitet i gruppa i hele dag, etter at jeg i går faktisk skjønte hvordan jeg skal angripe denne eksamensoppgaven. På tide vil mange si, inkludert meg selv.

Det er mangelen på avslapping som gjør at hjernen blir sliten.

Dette henger naturligvis sammen med 10 timers skoledager.

Det er vanskelig å koble av. Det er vanskelig å tenke at arbeidsdagen er over, og at jeg kan la hjernen hvile med god samvittighet. For å vise hva jeg tenker; bildene illustrerer god gammel avslapping slik jeg ser det. Og apropos Helene, hun er en del av det ene bildet. Vi hviler hjernen:

Nå er klokken snart halv ti, og jeg vurderer tvangsavslapping i sengen med Cecilia Samartin og Drømmehjertet. Faktisk ikke en dum ide.
Dagens moral: husk å hvile hjernen!