Frk. Stubberud Naess

Lukten av grill!

2011-03-16T17:24:00.002+01:00

Idag har jeg kjent lukten av grill, for første gang i 2011. Jeg er helt sikker på at det var lukten av grill. Det kan være en mulighet for at nesen min lagde en grill og ga meg lukten. Uansett så har jeg idag kjent lukten av grill for første gang i år. Og det kiler i magen! Det nærmer seg vår!

I tillegg så har jeg vært hos veileder nå, og vi er enige om at disposisjonen min til semesteroppgave er bra nok nå til at jeg kan begynne å skrive i morgen. Det betyr i praksis at jeg kanskje kan få gjort såpass før mai at jeg kan skaffe meg min egen grill og faktisk nyte våren litt. Det hadde vært noe. Moralen er at jeg er en fornøyd pike som nå erklærer arbeidsdagen for overstått i dag. Ha en utmerket onsdagskveld!

En tirsdagkveld

2011-03-15T20:57:00.005+01:00

Nok en skoledag er over, et resepsjonsmøte er gjennomført og jeg glimret med tilstedeværelse. Det er ikke mange dagene jeg føler er for lange. I dag har jeg rukket å lese ferdig en bok, jeg har tilbragt to timer på møte, jeg har vasket tøy og ryddet stue og kjøkken, og nå sitter jeg og ser på nyheter for å oppdatere meg på Japan. Det er det mest fornuftige jeg kan gjøre, når jeg ikke får til å arbeide mer med skole i dag. Ble sliten i hjernen etter møte, og har i grunn bare utsatt å lese i hele kveld. Nå innser jeg at jeg må finne meg i mer arbeid i morgen.

Hvorfor er det slik at man alltid tenker det skal gjøres mer? Hvorfor kan en ikke bare være fornøyd etter å ha lest ferdig en bok?

For å gjøre min egen dårlige samvittighet komplett tok jeg med meg to bøker hjem fra skolen i dag, med en ide om at jeg skulle "få oversikt". Noe så dumt. Jeg har sett i begge bøkene, bladd i kapitlene som skal leses, og lagt de fra meg igjen. Ypperlig innsats.

Men en dårlig skolekveld følger heldigvis en god skoledag. Jeg har derfor unnet meg selv et lite glass rødvin, for å gi hjernen hvile. Alltid en unnskyldning for et glass rødvin. Jeg bruker kvelden på å kose meg med mitt eget selskap, og forbereder meg på nok en god skoledag i morgen, etterfulgt av jentekveld på en av byens sushi-restauranter. Jeg kan med andre ord melde om en latterlig god tilværelse.

Riga

2011-03-13T13:37:00.012+01:00

Det er nå en uke siden Cecilai hadde en aldri så liten weekend i Latvias hovedstad Riga. Denne uken har vært fylt med veldig mye, og blogginnlegget om turen kommer derfor noget sent. Helene har vært her siden tirsdag, og vi kom hjem mandag, så det gikk akkurat. Det har vært tipp topp og ha en gjest av slik art, og jeg merker nå at det nesten ble litt tomt her. Heldigvis er det ikke lenge til vi skal på nye eventyr; onsdag bestilte Helene, Nicolai og jeg tur til Kenya, og alle hjerter gleder seg.

Men først altså; Riga. Hotellet var flott, og rommet enda bedre. Vi fikk suite, og levde det søte luksusliv i tre dager og tre netter. Fantastisk å late som at man er rik og velstående i noen dager. Desto hardere og mer brutalt å komme tilbake til virkeligheten, men vel verdt luksusen uansett. Vi fikk handlet, vært turister, besøkt spa og kirker, drukket masse lokalt øl, og gått en hel del rundt omkring i kulden. Nicolai sa at vinden kom rett fra Sovjet. Den gikk rett gjennom alt som var av klær, og gjorde det nesten vondt å være ute til tider. Heldigvis var solen fremme og viste oss hvor fin den er, og vi gleder oss til sommeren. Nokre bilder ble selvfølgelig tatt, jeg begynte hele turen med et fantastisk blinkskudd av russerNicolai, og følte jeg satte standarden:)

Legger med diverse andre bilder også, og kan fortelle at Riga var en fin by å være norsk i. Tross fryktelig mange andre nordmenn var det en fin by å være i (fikk litt charterfølelse), ikke større enn at vi rakk å få oversikt, og ikke mindre enn at vi hadde masse å gjøre hver eneste dag. Mat og drikke (alkohol) var latterlig billig, det samme var massasje og spa. Kort sagt, et ypperlig sted å tilbringe en helg! Se bare selv:

Vi fant oss en egen liten favorittkafe, som vi besøkte nesten hver dag. God kaffe og god mat, og billig regning. Ikke rart jeg smiler.

Nå venter noen uker med intenst skolearbeid og hotelljobbing hver eneste helg, frem til hyttetur i månedsskiftet. Viktig å ha en gulrot å jobbe mot. Ønsker dere alle en strålende marsmåned, og minner om at vårmåneden april følger:)

Forandring fryder

2011-02-24T20:00:00.006+01:00

Siden sommeren ikke kommer til meg, får jeg komme til den. Dette er resultatet.

Når det er sagt, så har jeg faktisk rukket å kose meg litt med vinteren dette året, det er en fin ting.
Jeg hadde en tidlig påskeferie hjemme på Åsen, kort men god, og gikk en rekordlang tur på ski (til meg å være, det var nok ikke særlig oppsiktsvekkende lenge på turen).
Selvfølgelig må jeg derfor slenge med litt skrytebilder, for å gjøre kontrasten komplett med dette nye utseende på bloggærn.

I tillegg er det på sin plass med en liten siden-sist-liste. Jeg har den siste måneden vært gjennom følgende (blant annet):
- sett noen timer på nrk, siden det visstnok er VM i Holmenkollen
- vært hos tannlegen (godt gjort, fem år siden sist)
- fått bekreftet at jeg er Ekspert i Team
- kjøpt meg en kjole
- brukt mastercard for første gang i mitt liv. Er fremdeles litt sjokkskadet
- hatt en to-dagers med alkohol
- fått en plan om å løpe Trondheim maraton (grunnet to- dagers med alkohol)
- blitt irritert på meg selv grunnet trang til å vedde i fylla (jamfør de to forrige punktene)
- innsett at jeg ennå ikke har hatt en treningsøkt i 2011

- planlagt samboerkjæresteromantiskslappeavtur til Riga

- fremdeles ikke tryna på isen
- bestemt meg for at jeg skal til Afrika til sommeren

Det holder vel, merker jeg. Nå skal jeg lese litt igjen. I morgen er det fredag, good times!

Januar

2011-01-07T18:07:00.002+01:00

2011. Nytt år, nye muligheter. Det er alltid litt spennende å begynne på nytt, starte å telle dagene forfra igjen. Utover det, er ikke hverken januar, februar eller mars spesielt artige måneder. Det første kvartalet burde vi ligget i hi, det tenker jeg hvert eneste år. Og hvert år får jeg beskjed om at det ikke nytter å sove seg gjennom tiden. Typisk.

Andre og tredje semester master skal gjennomføres dette året. Jeg må få meg veileder for å fikse masteroppgaven. Jeg må reise litt. Jeg må utvikle gode ideer som jeg kan få en jobb på en vakker dag. Fant ut på arbeid i dag at jeg kanskje skulle laget meg et nyttårsforsett om å utvikle evnen til å være seriøs over lengre tid, spesielt da på jobb. Men så fant jeg ut at det gidder jeg ikke allikevel. Latter er bare bra, dermed basta.

Julen har vært super, det må jeg si. Jeg har ikke på langt nær fått møtt alle vennene jeg hadde ambisjoner om å møte, det beklager jeg (nok et nyttårsforsett?). Jeg har derimot slappet av så til de grader, spilt brettspill, drukket vin, vært med familien og lest Shantaram. Egentlig kan det neppe bli bedre, selv om jeg skulle ha møtt flere av de jeg savner året gjennom.
Trondheim er nå igjen min hjemby, langt mindre sjarmerende enn da jeg dro en hvit desembernatt for et par uker siden. Vind og få kuldegrader, lite snø og lite sol. Om et par måneder er det heldigvis april...
Måtte 2011 bli et flott år, og de tre første månedene gå fort!
Takk for oppmerksomheten;)

Adventstid

2010-11-29T17:10:00.004+01:00

...kommer sammen med eksamenstid. Dessverre.Men det betyr ikke at det ikke kan være hyggelig.

For denne tiden er årets beste. Hvert år.

Spesielt idag, etter tre leverte eksamener.

Jeg har bestemt meg for å la resultat være

resultat.

Jeg har snart kommet meg gjennom første

semester på master, og håper på at neste

semester blir litt mer overkommelig.

Siden jeg har skrevet mer enn nok

den siste tiden, levert eksamener på til

sammen nesten 60 sider, så slenger jeg

med litt bilder for å vise at denne tiden

er flott. Tross eksamenstid.

De dagene som faktisk er rosenrøde

2010-11-16T21:47:00.002+01:00

Jeg har blitt ett år eldre siden sist. Jeg liker veldig godt å bli et år eldre. Bursdag er gøy. Det er riktignok en uke siden jeg hadde bursdag nå, men som dere vet har jeg et problem med at døgnet har for få timer, så årets bursdagsinnlegg kommer nå.

Cecilai har en liten tradisjon med å begynne bursdagsfeiring etter klokken 12 kvelden før dagen. I år ble jeg møtt av en smilende Nicolai og en leilighet full av stearinlys da jeg kom hjem drøye 12. Stearinlysene var 23 i tallet, og plassert i en rebus som førte frem til gaven. Hihi, han er da søt. Fødselsdagsmorgenen ble jeg vekt av en av sangene jeg liker aller aller best. Alle lysene var tent igjen, frokosten klar og en pakke ventet på min oppmerksomhet. Akkurat som han visste at det er slik jeg liker det på bursdagen min;)

Dagen ble avsluttet med vennemiddag på Graffi. Veldig god stemning, veldig god mat, og mange gode klemmer. Slett ikke rart jeg ser frem til neste år allerede.

...og det var fortellingen om en av de dagene som faktisk er rosenrøde.

Nå er det eksamenstid igjen. To oppgaver skal leveres inn de neste 13 dagene. Det høres ikke fantastisk ut. Kjennes ikke så godt heller. Var hjemme i helgen og ladet opp batteriene, ble pleiet og laget supergod mat til. Det bør føre til gode karakterer:)

God uke til dere!=)

Her kommer vinter'n

2010-11-07T21:28:00.003+01:00

Trondheim by er blitt hvit idag. Det har falt en del centimeter snø, hvilket har skapt kaos for bilister, og god steming for oss som bruker bena.
Som Per Asplin ville sagt det; "alt er blitt så mykt og fint og stille".
Det er noe eget med de første dagene med snø. Man merker stillheten så godt. Og bruker øynene veldig mye, for å ta til seg alle inntrykkene og hvor fint det faktisk blir med snø. Jeg gikk nesten tom for beskrivende ord da jeg gikk gjennom kirkegården til Nidarosdomen i stad. Der er det magisk nå. Lyset er spesielt. Det er snø på spirene. Det er snø innimellom inni veggene, og alle gravstøttene har fått snø på seg. Også blir trærne så tunge og vakre, og gjør lyssettingen enda mer spesiell.
Jeg blir glad på slike dager. Helt ærlig blir jeg ikke spesielt skoleflink, men jeg blir rolig og glad, og det får holde:)
Så kan jeg være skoleflink i morgen i stedet!

Det overrasker meg like mye hver gang hvor stort kaos snø skaper for trafikken i Trondheim. Det er akkurat som at værmeldingen ikke kommer inn på tv'ene her, og at sidene med værmelding i avisene blir revet ut før de leses. Ingen møter forberedt på slike dager. Hvorfor ikke gardere seg litt med å ta på kjetting på bussene for eksempel? Alle vet at det blir glatt. Alle vet at veiene oppi heiene (er blitt god på rim!) er håpløse og krever for eksempel kjetting. Hvorfor ikke bare gjøre det? Jeg tok meg selv i å le høyt på bussen i dag da vi sto i kø på grunn av to andre busser som ikke kom seg opp bakken, og når endelig de ble hjulpet, så kom ikke bilene seg opp. Og da var kaoset i gang igjen. Veldig komisk. Hadde tatt kortere tid å gå. Etterpåklokskap.

Nå har snøværet gitt seg for en liten stund, det er blitt helt svart ute, og stjerneklart litt sånn innimellom. Jeg skal snart ta kvelden, for å være klar for en tolv-timers arbeidsdag i morgen også. God uke til dere!

Sliten i hjernen

2010-11-02T20:58:00.005+01:00

Det er et problem å være sliten i hjernen. Faktisk er sliten i hjernen et begrep, kall det en tilstand om du vil, som min gode venninne Helene har introdusert. Det er dekkende for ganske masse, og en tilstand ikke alle forstår. Uansett, det er sliten i hjernen jeg er nå.

Dagene er for korte. Jeg sitter med statistikk fra tidlig morgen til sen kveld. Statistikk er tung kost. Og apropos kost. I går gikk klokka så fort i min statistikkverden at jeg faktisk glemte å spise. Ei jeg satt og jobber med uttrykte på slutten av dagen at hun hadde glemt å gå på do. Jeg tok meg en matbit, hun gikk på do. Poenget er at statistikkkjøret er totalt utmattende og altoppslukende, og ganske forferdelig om man tenker over det.
På den annen side skal man ikke strø rundt seg med å betrakte for mange ting som forferdelig. Det ville ødelegge læringskurven. Ja, det ville faktisk det. Så derfor har jeg forsøkt etter beste evne å være positiv og spre positivitet i gruppa i hele dag, etter at jeg i går faktisk skjønte hvordan jeg skal angripe denne eksamensoppgaven. På tide vil mange si, inkludert meg selv.

Det er mangelen på avslapping som gjør at hjernen blir sliten.

Dette henger naturligvis sammen med 10 timers skoledager.

Det er vanskelig å koble av. Det er vanskelig å tenke at arbeidsdagen er over, og at jeg kan la hjernen hvile med god samvittighet. For å vise hva jeg tenker; bildene illustrerer god gammel avslapping slik jeg ser det. Og apropos Helene, hun er en del av det ene bildet. Vi hviler hjernen:

Nå er klokken snart halv ti, og jeg vurderer tvangsavslapping i sengen med Cecilia Samartin og Drømmehjertet. Faktisk ikke en dum ide.
Dagens moral: husk å hvile hjernen!

Konseptet SuperSøndag

2010-10-24T21:53:00.002+02:00

Det hele er veldig enkelt. Det gjelder å gjøre så mye som mulig på minst mulig tid. Hviledagen skal med andre ord brukes til nyttige (og mindre nyttige) ting. Poenget er at den skal brukes!

Siden været var litt for stusselig for kosespasertur med jintene, valgte Isabel og jeg å gjøre en SuperSøndag ut av dagen i dag i stedet. Det er alltid et triks. Dette er en SuperSøndag:

Vi starter dagen med skravling av den vanlige typen. Snakker i munnen på hverandre, fullfører hverandres setninger og fniser oss ned i skolebøkene. Det skal jobbes på en SuperSøndag. Vi har stort sett hver vår liste med ting vi gjerne skal gjennom, sider som skal leses, brev som skal skrives, ting som skal krysses ut av lista. Vi jobber hardt på SuperSøndager fordi noe av det som gjør disse dagene så Supre er at det alltid er en gulrot i enden. Eller halvveis, alt ettersom hvor flinke vi er. Jeg har alltid vært fan av insentiver. Jeg mener det gjør oss mer effektive, mer motiverte, og gladere for hver ting som fullføres.

Dagen idag kvalifiserer til SuperSøndag fordi Isabel og Cecilie har vært sammen om å være skoleflinke. Vi har hørt på musikk og sunget med den stemmen vi har når bøkene har gjort oss trøtte. Jeg har spasert ute i det været Trondheim hadde å tilby på vei til og fra Isabel. Jeg har krysset ut to (snart tre) ting av listen min. Isabel har krysset ut ting av listen sin. Vi hadde tre gulrøtter:
- Skal vi danse reprise, siden vi blir veldig glad av det programmet

- Besøk av Simen med tilhørende latterkuler

- Middag av sjeldent god art, tilberedt av Kjetil (som også har fungert som fyrvokter og holdt oss andre varme gjennom SuperSøndagen).

Nå er det bare å lese bittelittegranne til for å kunne krysse av enda en ting fra lista, så venter senga. I morgen har undertegnede en 12 timers arbeidsdag, og det er uten lesetid. Snakk om knallstart på uka!

Ukens oppsummering

2010-10-22T21:56:00.002+02:00

Det er gått en uke siden Andrea sitt besøk. Teppet er tilbake på plass, rent og fint:)
Denne uken har vinteren kommet til Trondheim. Det er fryktelig tidlig, men samtidig veldig flott. Det blir så stille og fint med litt snø. Og kulda gjør luften så frisk og god. Med utsikt rett på selveste Nidarosdomen må jeg innrømme at det er noe trolsk med været i disse dager. Kuldedis rundt spirene. Det er kort sagt veldig fint.
For sånne mennesker som meg bringer første snøfall og kuldeperiode en varm følelse av jul med seg. Jeg blir glad av det. Jeg blir motivert av det, for jeg tenker at jo mer jeg gjør nå, jo bedre blir det med juleferie:)
Denne uken har jeg:

- gått med lue i to dager
- drukket kun ett glass med rødvin
- fått en meget gledelig gladnyhet (rett og slett)
- blitt invitert på tapasmiddag
- forsket litt på EU
- stiftet nye bekjentskaper av den nyttige typen
- blitt invitert på søndagsmiddag til søsteren og sambisen
- syklet i tre kvarter for å tjene inn kroner 500 til TV-Aksjonen, og oppfordrer deg til å gi en slant også!
- opplevd det obligatoriske trafikk-kaoset ved årets absolutt ikke overraskende første snøfall
- ventet i en halv time på en buss som skal gå hvert 10.minutt (jamfør forrige punkt)
- fått lyst til å lage snølykt på balkongen
- forelsket meg i Andy Field (og det er dessverre ikke en god forelskelse)
- blitt fascinert av blader som faller og farger de skaper og alt det der

Som dere ser, så gjelder det å sette pris på, og huske på de små tingene.
Helgen bringer altså hyggelige middagsavtaler, universitetet på dagtid og en god søndagstur med jentene i klassen. Jeg har fått tillatelse til å ta med kamera hvis været fortsetter med sine påsketendenser helt til søndag. Da er det bare å vente spent på fine vinterbilder fra Trønderhovedstaden!
Med ønske om en god helg!

Signert Andrea Hvattum

2010-10-18T17:57:00.004+02:00

Jeg hadde som kjent besøk i helgen. Som kjent syns jeg også at det er veldig hyggelig med besøk. Jeg gleder meg til å få besøk, og gruer meg til besøket drar. Det i mellom blir alltid fylt av gode historier og mye moro. Denne gangen innser jeg at jeg burde ha forberedt meg bedre på akkurat den biten.

Jeg burde ha tatt vekk knusbare ting. Jeg burde utvidet plastservicemulighetene mine. Jeg burde ha tatt vekk diverse tepper. I det minste burde jeg ha dekket til gulvet med plastikk. Og sofaen. Dette ble ikke gjort.

Resultat: To lysestaker i stedet for tre. Rødvin på gulvteppe. Rødvin på beige duk. Tyttebærsofa (grønn sofa med rødvinsprut). Ett vinglass mindre. Alkoholmisbruk. En torsdagskveld som plutselig ble veldig kort.
Resultat 2: Bedre plass på stuebordet med en lysestake mindre. Rent, nydusjet gulvteppe. Ren duk. Tyttebærsofa. Bedre plass i skapet med færre glass. Et snev av en gladere lever hos Hvattumen selv. Fysisk aktivitet en ellers slapp torsdagskveld.

Moralen er at når både lysestake og et vinglass skal knuses på en dag, er det bedre med vin i glasset enn lys i lysestaken. Det skal man tenke litt på.

Bildeserien under taler i grunn for seg selv:

Morgenstund har gull i munn

2010-10-14T09:32:00.003+02:00

Jeg skulle ha stått opp mye tidligere enn det jeg gjorde idag. Det får heller være. Jeg er oppe nå!

Rundstykkene ble akkurat tatt ut av ovnen, det lukter så godt. Te-vann skal jeg koke så fort jeg er ferdig med å blogge litt. Stearinlys er tent, og stemningen er satt for en fin frokost med Nicolai og Andrea. Jeg liker morgninger. Jeg liker de best når jeg har muligheten til å sove en time ekstra og fremdeles vite at jeg kan fint rekke alt jeg har tenkt å gjøre idag. Apropos flotte morgenstunder. Den korte flotte ferieturen vi hadde til Vega i sommer var spesielt god på morgenen.

Pappa med morgenkaffen i det særdeles sjarmerende kjøkkenet i huset vi leide. Radioen og gardinene er helt fantastiske!

Vega 04.15.

Dagen idag bringer økt kunnskap og forhåpentligvis en lang og god kveldstur. Det blir fire timer statistikk-forelesning, noen kopper kaffe, noen sider notater, det blir lesing av diverse bøker og ha det bra til Nicolai i kveld. Han skal til Oslo i helgen, og jeg har leiligheten for meg selv;) Nå venter Jean Jacques Rousseau med sin Social Contract, som skal nytes sammen med frokost og te.

Ha en god dag!

Et år siden sist

2010-10-13T16:24:00.005+02:00

...nesten
Men nå er jeg tilbake! Med nyttige og unyttige oppdateringer om mitt eget liv, slik at de som ikke befinner seg i Trondheim med meg, kan late som at de er med meg allikevel:) Flere burde gjøre dette, så jeg kan late som at jeg er med dere også!

Det har selvfølgelig skjedd ganske masse siden sist. Jeg har for eksempel blitt masterstudent! Det betyr for eksempel at kosetiden jeg før hadde med bøker jeg selv ville lese, er forbi. Jeg leser mer enn noen gang, ikke fordi jeg har funnet så sykt mange bøker jeg har kjempelyst til å lese, men fordi en viss professor har sykt mange bøker han har kjempelyst til at jeg skal lese.
Savn

Høsten så langt har vært veldig fin, tross mangel på koselesing. Jeg har vært hjemme i Nannestad mer enn vanlig. Savner familien litt nå. Da er det godt jeg bare er en liten flytur unna skogsturer og peiskos og morgenkaffe og kveldsjäger med mamma, pappa og lillebror:) Siden jeg er blitt fotograf på hobbybasis slenger jeg med noen bilder fra siste tur hjem:

Isabel og pappa fant et "juletre" de var MEGET fornøyd med

Av andre viktige hendelser bør jeg nevne at jeg har
- vært på flotte Vega et par avslappende dager
- hatt én eksamen allerede og er fremdeles positiv
- blitt invitert til julebord med instituttet (stor hendelse for en Dragvollstudent)

- flyttet til en varm og god leilighet i selveste St.Jørgensveita
- jobbet en god del på et av Stordalens hotel
- drukket ganske mange glass rødvin

- feiret 30års dagen til min fine samboer

- tenkt en del på at jeg trenger å reise til Utlandet litt snart

- gått Glittertind (se bilde under)

- kommet til finalen i Næssklanens årlige biljardgolfturnering
- brukt masse penger på bøker

- vært i Tønsberg

- deltatt på reunion, Reunion, med CFC-gjengen i fagre, Fagre, Hardanger

- fått tre stk gladpost av tre stk flotte mennesker

Nå venter jeg besøk av den berømte Andrea Hvattum, og må gjøre klar leiligheten. På tampen, et bilde fra Norges nest høyeste fjell!:)

Ikke verdens beste bilde, men kanskje verdens beste tur! Fra høyre; Patrick, Kjetil, Isabel, Nicolai og meg:)

Michael vs. Cecilie

2009-11-05T12:24:00.002+01:00

Jeg så This is it i går. Smilte fra øre til øre i to timer, og ble nesten litt sliten av det. Jeg er dypt imponert over hele opplegget, over alt arbeidet som legges til grunn, over perfeksjonismen som gjennomsyrer hele prosjektet. Kort sagt, ganske så imponert. Michael Jackson var en artist uten sidestykke, og en danser og rytmisk aktør det ikke finnes mange likemenn til.

Dessverre så klarer ikke jeg å sitte på kino og legge tankene igjen hjemme. Dessverre klarer ikke jeg å bli inspirert uten å la inspirasjonen ta helt overhånd. Jeg presterte selvfølgelig å begynne å sammenlikne meg selv med selveste Michael. Det er ikke noe man nødvendigvis kommer så godt ut av. Jeg har heldigvis den evnen til å snu situasjoner til min fordel, og la derfor til et par faktorer i sammenlikningen som Jackson er dømt til å mislykkes på.

I rangeringen er 5 høyeste og beste resultat, 0 er det motsatte. Her er resultatet:

Sangstemme (Michael 5, Cecilie 3): Michael er en helt og en helgen på området, med et spekter på stemmen som faktisk er ganske fascinerende. Cecilie får pluss for gener og at hun faktisk har sunget i kor, minus for spekteret på stemmen og generell utførelse.

Rytme (Michael 5, Cecilie 2): Ingen tvil om at dette er feigt parti. Michael er en danser i verdensklasse med rytmer som faktisk er ganske sinnsyke. Intet å trekke ned på her heller. Cecilie får sterkt trekk for mangelen på rytme. Pluss for at hun faktisk prøver og vet å sette pris på gode dansere.

Perfeksjonisme (Michael 5, Cecilie 4): Her er vi ganske like. Cecilie får trekk for at hun ikke er fanatiker på feltet, hvilket hun tror Michael faktisk var.

Livsgnist (Michael 0, Cecilie 5): Nok en gang ganske feigt. Men enkelte grep måtte tas for å gå fra dette med æren i behold. Michael får her et trekk som det ikke er nødvendig å utdype. Cecilie får pluss for gjennomgående store porsjoner med livsgnist.

Nese (Michael 2, Cecilie 3): Michael for pluss for eksistens, men minus for størrelse, sannsynlig funksjon og generelt utseende. Cecilie får trekk for størrelse hun også, (om enn på den andre enden av skalaen). Hun får derimot pluss for funksjon og styrke.

Økonomi (Michael 3, Cecilie 3): Nok et likt felt. Michael får pluss for at han hadde evnen til å sope sammen enorme mengder riksdaler. Han trekkes for evnen til å bruke opp enorme mengder riksdaler på tilsynelatende tull. Cecilie får trekk for at hun faktisk ikke har noen stor konto, og derav tydelig ikke evnen til å skaffe seg massemasse penger. Hun får pluss for at hun klarer seg veldig fint på det lille hun har.

Resultat: Michael 20 av 30. Cecilie 20 av 30. Dette er jeg veldig fornøyd med, og ser ingen nødvendighet for å utdype det noe videre:)

Den obligatoriske angsten

2009-11-03T21:04:00.002+01:00

Hver høst og hver vår blir studenter rammet av Den Store Eksamensangsten. Den skal ikke spøkes med. Enkelte blir så hardt rammet at de ikke klarer å samle seg nok til å prestere når det gjelder som mest. Andre seiler gjennom uten så mye som å tenke over den mulige angstfaren. Det er urettferdig, men urettferdighet er ikke noe nytt.

Jeg har hittil holdt all form for angst i sjakk. Jeg har ikke blitt blitt vimsete og sutrete når eksamen nærmer seg, ei heller fått noen stor form for prestasjonsnerver. Jeg har helt enkelt tenkt at eksamen er faktisk ikke et spørsmål om liv og død. Jeg har også trøstet meg selv med at skulle resultatet ikke svare til forventningene, så er det alltids en god mulighet for å ta opp faget og søke lykken igjen. Nå er derimot denne positiviteten litt mindre positiv. Jeg prøver å se på det som et tegn på at jeg er blitt realist med årene. Men dessverre er jeg blitt nødt til å innse at jeg er preget av angst. Vond, gammel angst.

Det å grave sin egen grav er vel kjent. Jeg trur kanskje det er noe slikt jeg kan ha gjort. Med viten og vilje riktignok. Jeg har levd det glade studentliv, hvilket jeg er strålende fornøyd med, men straffes nå fordi jeg ikke er så langt inni bøkene som jeg tenkte jeg skulle være. Da kommer angsten. Ikke fordi jeg ikke trur jeg klarer det. For jeg trur faktisk at jeg klarer det. Men enn om jeg ikke klarer det så bra som jeg tenkte jeg skulle? Enn om mine fantastisk gode ideer til bacheloroppgaven viser seg å kanskje ikke være såååå fantastiske? Enn om jeg glemmer at jeg faktisk liker å skrive og tenker at alt bare er forferdelig om 10 dager når innleveringsfristen nærmer seg VELDIG? Det er slike tanker jeg sliter med i disse angstdager, og det er ikke tanker jeg liker. Mest fordi jeg ikke er vant til dem og dermed ikke vet helt hvordan jeg best skal bli kvitt dem. Å forsyne pc'en sin med kaffe er neppe riktige middel (noe som faktisk er blitt gjort, og fylte angstglasset mitt nesten til kanten. Heldigvis viser det seg at min flotte pc, Sophie, faktisk syns kaffe er ganske godt; hun fungerer som bare det).

Jeg uttrykker med dette en beklagelse og min takknemlighet til de som har prøvd å berolige meg idag. Det har faktisk fungert til en viss grad (jeg bruker tross alt tid på å blogge nå), og jeg regner meg at slike angstpregede dager ikke vil gjenta seg med det første. Innser at dette er mest ønsketenkning. Det er da lov å ønske seg.

God stemning og Vertskapet- 09

2009-10-29T20:18:00.003+01:00

Jeg har hatt den første søsterkvelden på veldig veldig veldig veldig lenge. Det fører fort til akkurat nok inspirasjon til et blogginnlegg. Og med utgangspunkt i en flott leder jeg leste i bladet MANN i går, kommer det første blogginnlegget på nesten en måned. Først må jeg sitere/ skrive av deler av lederen (innser selv at det er med en viss fare for plagiatbeskyldninger jeg gjør dette, men det er faktisk en risiko jeg er villig til å ta. Jeg mener inspirasjon er noe man bør dele):

Jakten på "The Perfect Moment"- Erlend Haugen

Perfect Moment er et filmproduksjonsselskap som fokuserer på mennesker som forfølger drømmer, som vier livet sitt til jakten på "The Perfect Moment"- der man leker i elementene, utfordrer dem og mestrer dem. Det handler om ski og store fjell, hav og store bølger eller om å fly gjennom lufta som en ørn. Det handler om sport som ikke er organisert gjennom konkurranser og idrettslag - men av enkeltmenneskets jakt på sterke opplevelser der reglene ofte brytes.

Snart kommer Perfect Moments film "Instant" til landets kinoer. (...) Her får du se noen av verdens beste surfere i aksjon på noen av Stillehavets mest fryktinngytende bølger, og du kan observere noen av verdens mest fryktløse fallskjermhoppere.

Så hvorfor skal du bry deg om det mange vil kalle total galskap og lek med liv? Fordi det antageligvis kan inspirere deg til å bruke mer tid på å se etter de gode opplevelsene. Det trenger ikke nødvendigvis være med ski på beina eller hengende i en fallskjerm. Det handler nemlig ikke om hva slags bil du kjører, hva slags leilighet du bor i, eller hva slags ting du omgir deg med. Du kan ikke kjøpe deg et perfekt øyeblikk, og et "Perfect Moment" blir sjelden helt perfekt hvis du ikke deler det med andre.
(...)
For sist, men ikke minst, handler det om å komme seg ut! Ikke jobb deg så sliten i løpet av uka at du knapt nok orker å gå på 7-Eleven lørdag formiddag for å kjøpe frokost. Bygg opp overskudd, og bruk det på aktiviteter du synes er gøy. Det er sunt for kropp og sjel (...).

Som den gode Vertinne jeg er, drar jeg selvfølgelig flere paralleller fra dette og til livet i Vertskapet. Å være en del av Vertskapet er en form for ekstremsport. Vi har vært på jakt etter gode opplevelser der reglene brytes. Vi har funnet opplevelser og brutt regler. Vi har også fulgt en del regler og hatt det veldig gøy allikevel. Og dette har vi bygd opp overskudd ut i fra. Overskuddet kommer i form av gode minner, etter at dagen-derpå er glemt og det intense underskuddet som naturligvis må komme før overskuddet har gitt seg. Vi har hatt en del perfekte øyeblikk som vi har delt med ganske mange andre. Og om vi ikke har funnet noen store bølger, så har vi da hvert fall drevet med diverse aktiviterer i en stor dal, hvilket jeg ser på som en god andreplass.

Kort sagt:

Dette var akkurat det jeg trengte i dag, første dagen jeg har måttet innse at det er ikke flere UKA- aktiviteter å se frem til. Nå venter den harde hverdagen, og eksamen skal bestås om en liten drøy måned. Heldigvis har jeg lært meg på forhånd hvordan man fikser god stemning!

Svar på tiltale

2009-09-20T16:31:00.002+02:00

Jeg har fått kritikk av lillebror i helgen. Han sa noe sånt som at det aldri skjer noe på bloggen min lenger. Han har jo selvfølgelig helt rett, og jeg gjør herved noe med problemet:)

Som noen sikkert skjønte allerede i første setning, så har jeg hatt besøk av bror denne helgen. Har faktisk nesten akkurat satt han på toget, og det er tomt og kjedelig i leiligheten. Er fint med besøk. Noe av det jeg liker best med besøk, annet enn å få masse koselige familieklemmer, er at det blir offisielt erklært unntakstilstand. Ikke det minste forsøk på å studere er aktuelt i løpet av helgen. Jeg legger bøkene bort for et par dager med veldig god samvittighet. Det er flott. Men at han nå har dratt betyr jo dessverre at bøkene må frem igjen. Det må også motivasjonen. Skal lete etter den etterpå, må bare skrive litt først;)

Vi var på stand- up med Dagvinn Lyngbø i går ("vi" er i denne sammenheng Patrick, Stein, Renate, Kjetil og Isabel, Alexander og Ann- Mari, Nicolai og Cecilie). Det anbefales på det absolutt sterkeste. Det er utrolig når man er sliten av å le etter et kvarter, og showet varer i én og en halv time. Ansiktet er fremdeles litt stivt faktisk. Jeg lo til krampa tok meg, til munnen lagde lyder jeg ikke var klar over at den kunne, til tårene trillet og mascaraen forsvant. Vanvittig bra bruk av en ellers ganske vanlig septemberlørdag med køer utenfor hvert eneste utested og fulle mennesker i alle gater. Lyngbø er et bedre alternativ vil jeg tørre å si. For deres del har jeg selvfølgelig mest lyst til å skrive det jeg husker av showet her, for å spre glede og den slags. Men jeg unner dere heller å bestille billetter og oppleve det hele live. Evolusjon!

Jeg har i tillegg nok en gang fått optimismen og troen på fremtiden tilbake etter en litt for spennende valgkamp og et litt for spennende valg. Jeg satt med magevondt å fulgte med, mens hodet lagde bilder av en viss Sandberg som utenriksminister. Skulle likt å se det borgerlige alternativet finne en bedre utenriksminister enn Støre. Jeg tror nemlig ikke at det finnes. Måtte han leve evig:) Jeg kan jo fortelle at jeg faktisk slo av en prat med selveste da han var på Samfundet for et par uker siden. Han lovte å gjøre klart skrivebordet sitt til meg:) Jeg er mer enn fornøyd!

Nå er det en leilighet som vil ha litt oppmerksomhet. Jeg er i alle fall back in biss, som jeg liker å si. Ønsker alle en fin uke 39!

Den store verpesyken

2009-07-31T20:20:00.008+02:00

Nå har jeg vært på babyvisitt. Kusinen min fikk tvillinger for tre uker siden, og idag inviterte jeg og søsteren oss selv på besøk. Nå hadde vi ventet lenge nok. Dette er den typen temaer der ett bilde sier mer enn tusen ord, jeg velger derfor å legge ut litt bilder. Jeg kan jo fortelle at de begge var mindre da de ble født enn det Isabel og jeg var på den tiden. Jeg kan også fortelle at de er omtrent like søte som vi helt sikkert var, og at de nå er langt søtere enn det vi er.

Meg med Andrine. Hun er den yngste, det er jeg også. Forskjellen mellom oss er først og fremst at jeg faktisk har rundet 3000 gram... Kanskje...

Andrine er morsom. Det bor en liten Jim Carrey i henne. Hun har et gummiansikt uten like, og er veldig artig å titte på. Hun snorker også mer enn søsteren noterte jeg meg. Hun er dessuten mindre enn søsteren, og liker seg best i søvne foreløpig. Men hun og jeg vant faktisk mat- konkurransen mot Isabel og Aurora, vi spiste mest!

Tvillinger med tvillinger. Isabel til venstre med Aurora, meg med Andrine.

Aurora går også under navnet Sjefen. Hun er størst, eldst og bråker mest. Minner meg mye om min egen storesøster.

Så kan man selvfølgelig spørre seg; hva gjør slike besøk med min egen trang til å få en liten en å leke med? Ganske mye for å være helt ærlig. Men heldigvis så fortalte Jeanette litt om fødselen, og da innser jeg at det kan faktisk vente bitte litt til... Det blir bra når det kommer!:)

Midtsommerens søskenkjærlighet

2009-07-30T15:42:00.004+02:00

I skrivende stund har jeg kvalitetstid med lillebror. Det innebærer bollebaking (fordi sommeren minner mer om høst og boller og kakao og den slags) og Linkin Park så høyt anlegget tåler. Snart kommer også søstra hjem, da blir det middagslaging til mer høy musikk. Vi gjør som vi vil når mamma og pappa er borte;)

Sommeren går fort. Nå har det jo allerede vært høst i noen uker, hvis vi dømmer etter været. Men jeg velger å la været holde på, og koser meg heller med ferie. For jeg har endelig tatt ferie. Min siste 8 timer som pølsemaker på Gardermoen ble jeg ferdig med på tirsdag, og har siden da brukt en del timer i sofaen. Det kjennes godt. Og jeg er rikere enn tidligere. Det er heller ingen dum følelse.

Siden sommeren hittil har vært ganske preget av sommerjobb, har jeg sett på hver minste lille utflukt som en ferietur. Jeg har for eksempel hatt en liten ferie i Oslo. Hovedstaden. Jeg fikk møtt noen venner som det er lenge siden sist jeg møtte. Jeg fikk tatt meg et par turer på herlige Café Sør, som det hender at jeg savner. Og jeg var på utstilling! Jeg blir så fornøyd med meg selv når jeg gjør slike kulturelle ting. Det var en tredelt utstilling på Stenersen-museet, med én del om hiv & aids, én del om kvinner og vold mot kvinner, og en tredje del av Bjarne Opsahl som het Ask the Dust. Bildene i hiv og aids- delen var best etter min mening, men så appellerer også den typen temaer og bilder mer til meg. Spennende fotografier fra spennende kulturer, med masse historie bak hvert bilde, bak hvert blikk. Da er jeg fornøyd.

Siden jeg kommer fra en over- gjennomsnittet sosial familie, har det blitt en del kortspilling i dette alternative sommerværet. Og sist vi satt hele kvelden og konkurrerte om disse 52 kortene, kom jeg med en nyhet til de andre, og lettet på en frustrasjon for min egen del. For hva er greia med kortstokker for høyrehendte? Hvorfor setter man bare tallene på to av hjørnene? De settes jo da selvfølgelig på de to hjørnene som passer for høyrehendte når kortene skal settes opp i hånden. Jeg er som dere skjønner ganske venstrehendt, og finner det svært vanskelig å spille med denne typen kort:

Resten av familien lo selvfølgelig godt, der jeg satt og klønet og ikke fikk til noe som helst fordi jeg aldri fant de kortene jeg trengte. Jeg vant ikke nei. Og det er kortene sin feil. Siden den gang har jeg boikottet den kortstokken og lagt inn forslag om innkjøp av en ny. Det er under vurdering.

Nå venter bolletrilling. Og videre planlegging av jentetur til Praha. Det er godt med ferie.

En bokanbefaling sånn på tampen: Afrika- en vakker dag av Tomm Kristiansen. Ble akkurat ferdig med den. Den har krevd sitt, spesielt av tid, for det er mye å fordøye på de drøye 400 sidene. Men hvilket verk!

Jeg har gjort en del nye oppdagelser i det siste

2009-06-24T12:17:00.004+02:00

Disse oppdagelsene er av forskjellig art og har forskjellig betydning for mitt daglige liv. Noen er store, andre er små.

De to siste dagene har jeg gjort noe jeg har hatt lyst til lenge. Gå med hatt. Det er altfor lite hatt-bruk i disse dager. Og det er et vidunderlig plagg å bruke. Det skjuler ansiktet akkurat passe masse, og kan gjøre ethvert plagg elegant. Dette avhenger selvfølgelig av hatten. Selv har jeg én hatt. Det er for lite, men den er til gjengjeld perfekt. Opprinnelig er det "strandhatten", men sider jeg er ei landsens jente er den nå blitt en tradisjonell solhatt. Og den er vakker. Særs vakker.

Meg og strandhatten ved Rødehavet.

For å fortsette oppdagelesesferden. Jeg har funnet en designer som har gjort min tilværelse bedre. Jeg blir glad av å se på klærne hennes, jeg fant bilder av huset hennes, og det var selvfølgelig drømmehuset. I tillegg har hun en veldig bra hjemmeside, der det også kommer frem at hun er unicef- ambassadør. Unicef-ambassadør! Jeg er forelsket. Dette må være drømmedama. Det er snakk om danske Malene Birger, og mange vil sikkert si "hæ, har du ikke hørt om henne før?!?" Nei jeg har ikke det, og skammer meg. For de som stiller med samme utgangspunkt som meg kan jeg fortelle at stilen hun fører er feminin med et touch av afrikanse mønster fra tid til annen, og jeg liker det. Fant en gul, herlig kjole på sidene hennes, fra vår-sommer-kolleksjonen hennes. Den fant jeg ikke på google, derimot fant jeg bildet nedenfor som viser den feminine delen av hennes design. I tillegg bruker hun morsomme hodekreasjoner, som jeg setter veldig pris på.

Fra Malene Birgers vårkolleksjon 2009

Geografisk sett har jeg oppdaget Sicilia. Jeg vil til Sicilia. Litt fordi navnet likner på mitt, men mest fordi jeg trur det er en spennende del av Italia, med vill historie (som kanskje ikke bare er historie, hvem vet), strender og trange smug med små koselige kafeer. I tillegg skal butikkene og shoppingmulighetene være mange, og restaurantene tilbyr visstnok de herligste pastaretter. Jeg liker pasta. Og shopping. Og strender. Og kafeliv. Jeg må med andre ord komme med på et fly til Palermo, og ta ferden derfra, så fort muligheten byr seg. Ja det må jeg.

På det helt personlige området har jeg oppdaget at jeg er absolutt best i crocket når jeg kan gå barbent i gresset. Stemmer. Jeg er ganske latterlig dårlig enkelte ganger, men har nå altså funnet ut at det er på grunn av været. Jeg avhenger av å være varm gjennom hele runden, kjennet gresset under føttene og ellers danse litt mellom slagene, når jeg spiller crocket. Da vinner jeg. Med god margin også.

Nå venter solen igjen. Meg+gul bikini+sol+boka mi om Afrika=sant, og alle gleder seg.

Tilsynelatende slaraffenliv

2009-06-09T19:21:00.003+02:00

Jeg har tatt sommerferie. Fra studiene i alle fall. Utover det blir det ikke meget med ferie i år. Jeg vil bli å finne i Point- kiosken på utland på Gardermoen i ca hele sommer, og ser nesten litt frem til det fordi det betyr at jeg faktisk kanskje har penger til høsten. Det blir i så fall både nytt og spennende:)

I dag begynte jeg å jobbe 05.00. At jeg fremdeles er våken er et under. På den annen side er det mest fysisk at jeg er våken, psykisk går alt litt tregt nå. Derfor har jeg tatt meg en Norah Jones stund, og det er så flott. Jeg har for første gang selskap i slik en stund, min kjære mor satte like pris på Jones som meg. Det liker jeg godt. Veldig godt.

Som flyplassarbeider er det en del ting man blir klar over etterhvert. Det er en stund siden sist jeg jobbet på Gardermoen nå, og jeg hadde nesten glemt flyplassmentaliteten. Den er fascinerende. De som venter på flyene sine får for eksempel et helt spesielt forhold til penger. Penger er liksom ikke penger lenger. Penger er kilo man ikke gidder å drasse på under ferien. Penger er noe man har altfor mye av og derfor kan kaste bort på hva-som-helst på overprisede butikker og restauranter. Og jeg kan ikke si jeg er noe annerledes selv når jeg er ute å reiser. Man unner seg en del ekstra når man venter på fly og skal på ferie. Det går for eksempel helt fint å kjøpe blader for drøye 400 kroner, for noe må man da ha å gjøre i ferien. At disse 400 kronene betyr flere middager de resterende 50 ukene i året har ikke noe å si i øyeblikket. Man unner seg litt ekstra på ferie, og ferien begynner på flyplassen.

Videre ser man veldig fort hvem som er ofte på flyplasser og hvem som veldig sjelden tar luftveien fra a til b. Det er noen som er konstant stresset. De er morsomme. De klarer ikke bestemme seg for hvilket språk de kommuniserer best på. De finner aldri lommeboka. De tør ikke kjøpe vann for det kan jo hende at de ikke får ta det med inn på flyet. De roter rundt i butikken i lang tid, titter stadig på klokka, og ender opp med en tyggis. Slike mennesker lar jeg meg underholde av, og tenker at de helt sikkert oppfører seg slik sånn at jeg kan ha noe å smile av for meg selv.

Og nok en gang må jeg innrømme min skuffelse over den jevne nordmann. Generelt sett er det helt trygt å si at norske kunder er fryktelig kjedelige og sure sammenliknet med alle andre. Faktisk alle andre, inkludert både engelske og franske, som begge har rykter på seg for å være litt sære. Nei, nordmenn er absolutt på toppen av skalaen, hva angår ignorante kunder. Det er skuffende. Og veldig dumt når jeg som eneste norske står bak kassa sammen med svensker, og til slutt tar dette personlig fordi de selvfølgelig er helt enige i at nordmenn er innesluttede og kjedelige mennesker. Lite å gjøre med det. Er tross alt ingen spredt ubuntu- tankegang her (se tidligere innlegg).

Nok om det for denne gang, jeg er te- tørst:) Jeg har en ambisjon om å legge ut bilder av min altfor vakre nye leilighet i nærmeste fremtid, hvis de er representative riktignok. Den som venter får se!=)

Nyt solen, godtfolk!

Layouten...

2009-05-24T22:22:00.000+02:00

...klarer jeg ikke bestemme meg for. Det er blogspot sin skyld ikke min, altfor få muligheter og ingen som er akkurat slik jeg ønsker meg. Typisk.

Tanketom full av tanker

2009-05-24T21:35:00.002+02:00

Det er eksamenstid. Jeg har hatt eksamenstid i fem uker allerede, og det er to uker til jeg er ferdig. Det er lenge. Veldig lenge. Det er så lenge at en stund slik som den jeg har nå føles som jul og bursdag og alt på en gang. Jeg slapper av. Med god samvittighet.

Jeg har vært på skolen i drøye syv timer i dag også. På selveste hviledagen. I tillegg har jeg av-iset og ryddet kjøleskap og fryser, laget masse mat og dusjet. Det er slett ikke dårlig innsats på en ellers fantastisk mai-dag. Jeg overhørte en på bussen idag som sa at "eksamensværet slår aldri feil". Da måtte jeg le. Lurer på om vanlige arbeidsfolk som faktisk er ferdig med dagsinnsatsen klokken fire på ettermiddagen vet å sette pris på mulighetene mai-solen byr på.

Rent personlig kan jeg bekrefte at eksamenstid og konstant hjernebruk går kraftig ut over min evne til å snakke. De siste dagene har jeg forsøkt å si "gresset er grønnere", og i stedet sagt "grennet er grøssere". Jeg har klart å si at jeg må "gå i taket en tur" da jeg skulle si at jeg måtte "gå i skapet en tur". Og i stad forvekslet jeg grønnsakene jeg stekte med kjøttkaker. Det er fort gjort. Og til stor underholdning for de jeg prøver å snakke til. Min venninne Martine lo høyt og godt etter gullkornet om gresset og ropte til meg at jeg måtte "si mer!!!" Jeg er ålreit sånn. Stiller opp med tåpelige ord slik at andre kan le litt.

Poenget er vel at hjernen er sliten. Og jeg begynner å lure på om det er plass til mer oppi der? I dag ble jeg endelig ferdig med begrepsforklaring i det ene faget jeg tar. Jeg har skrevet gjennomsnittlig en halv side om hvert begrep, og telte selvfølgelig over til slutt hvor mange begrep jeg har å pugge til fredag. Det er 89. Herlighet. 89 begrep til en sliten og nesten full hjerne. Vurderer å spørre Cappelen om de er interessert i å gi ut notatene mine, så ikke alt er bortkastet. Hvis ikke kan det vel alltids bli en Aschehoug av dem. Haha, fy fader jeg er morsom. Eksamenshumor.

Utover eksamenssnakk skjer det som dere skjønner ikke meget. Men et par koseting kan jeg da slenge med. Jeg kan for eksempel fortelle at naboen min kom hjem fra sykehuset i stad med en helt ny baby. Da var jeg nysgjerrig i vinduet da. Sto og smilte og klappet litt for meg selv. Et mai-barn:) Her kan jeg forresten vise til Nå lever den av seg selv, av De Lillos (selvfølgelig) som er en meget aktuell sang med kanskje verdens beste tekst.

Dessuten har jeg fått meg leilighet som jeg så vidt rekker å flytte inn i etter eksamen og før sommerjobb. Jeg skal med andre ord faktisk bli samboer på ekte til høsten, og føler meg plutselig veldig voksen.

Jeg har også fått tilbake pc'en min, Sophie, etter at hun har hjulpet frøken Hvattum med å gjøre ferdig bacheloroppgaven sin. Pc'en hennes er nemlig ikke en Sophie og streiket akkurat da det gjaldt som mest. Som takk for lånet fikk jeg en rødvin (sto på kortet at det var et bidrag til mine dipsomani-tendenser, se tidligere innlegg), en Walters Mandler og en sjokolade-førstepremie. Det lyste opp flere dager faktisk:)

Lykke til på eksamen til dere som sitter i min båt eller står i mine sko eller hva man sier. God sommer til resten:)

En liten treg en

2009-05-03T18:22:00.003+02:00

Dere trudde kanskje at jeg hadde glemt helt hvordan jeg blogger, men der tok dere feil! Jeg har bare ikke gjort det på en aldri så liten lang stund. Derfor er tanken bak dagens blogg å oppsummere mitt fantastisk spennende liv de siste fire ukene, sånn ca.

Jeg sitter for øyeblikket på min lille, men koselige, hybel. Kjæresten holder meg med selskap, vi spiser Stratos Kosepose og følger med på tippeligaen. En ganske vanlig søndag altså. Tilbake til oppsummeringen. Siden sist har jeg:

- hatt en lang og deilig påskeferie

- fått vite av min kusine på 6,5 år at hun faktisk har vært i helvete

- vært på begge sider av Mjøsa og bekreftet at solen varmer selv på Gjøvik

- fått ca 9 fregner

- mistet ca 9 fregner

- blitt tatt for å være Isabel hvert fall 5 ganger, der vedkommende ikke har innsett at det er feil tvilling før laaaangt ut i samtalen

- fått meg sommerjobb

- vært på intervju til UKA-jobb som konsertmedarbeider

- ledd meg halvt ihjel av NRKs sommerleker

- glemt å gå av bussen, selv etter at det er meg selv som plinget

- gjort fire eksamensoppgaver

- drukket uendelig mange te-kopper

- vært på pub'en Macbeth for å titte på Manchester United- Arsenal, sammen med to andre jenter og ca. 50 menn i 40-50-årene

- blitt invitert i pappas 50-års-lag der tema er ABBA

- fått stort blåmerke på armen av å velte et glass

- blitt fotografert med tequila-hatten

- vært på ganske mange visninger

- prøvd å planlegge sommerferie

- innsett at sommeferie er vanskelig å gjennomføre uten penger

- fikset den utrolige sykkelen min, og kjøpt lykter til den

- kjøpt meg norsk flagg og pusset bunadssølv

- vært på Pirum- konsert

- hoppet tau i Ila- parken

- drept tre edderkopper på hybelen, den ene faktisk var ganske stor

- observert at trærne begynner å bli grønne og flotte

- grillet i parken, sammen med resten av Trondheim, omtrent

- begynt å telle dager til eksamen, hjelpe meg

Jada, og sånn går no dagan. Nå skal jeg lese pitte litt før frøken Hvattum venter. Det er duket for jentespillekveld, der Cranium nok en gang står i sentrum. Det slår aldri feil.

Dagens sitat: "skal bli spillende dommer jeg"

- Nicolai som syns tippeligaen er litt kjedelig til tider

Nyt våren, godtfolk! Spesielt gjelder dette for dere som ikke har eksamen og fremdeles har troen på et liv etter 4.juni;)

Da dama dro fra Trondheim

2009-03-30T15:55:00.003+02:00

...nei, jeg har ikke fått meg dame. Men jeg har følt at jeg har vært med på innspilling av da damene dro idag.

Nok en gang er jeg veldig oppgitt over meg selv og min manglende evne til å ta med meg kamera når jeg er ute. Det er fryktelig dumt. Jeg sa ja til å hjelpe bloggbidragsyter- Andrea med å bringe bagasje til toget idag. "Sjelden dumt å ha litt til gode i tjenestebanken", tenkte jeg. Jeg er for øvrig kjempe glad for at også ei annen venninne hadde sagt seg villig til å hjelpe til, for frøken Andrea Hvattum vet å pakke sakene sine. Intet mindre enn tre kofferter, to bager, skibag og veske hadde vi å bære gjennom byen. Jeg er sliten.

Når jenter holder på sånn, er det ikke langt frem til latteren og fnisingen. Vi ser på en måte selv at det ser komisk ut. Vi ser også selv at når vi går der som en andeflokk på tur, med kofferter og pakk, så kan det likne litt på det bildet som er vist mer enn to ganger fra når damene dro fra øya si. Dessverre for meg var det bare Andrea som skulle dra, mens jeg måtte tilbake til hybelen å skrive semesteroppgave. Det gikk som dere skjønner ikke så veldig fint, for her sitter jeg jammen og blogger i stedet. Spørs om jeg kan levere det på onsdag.

Best å komme seg tilbake til Marshallplanen og mitt sakte voksende word- dokument. Herlig!

God påske dere som allerede har tatt til vettet!

Dipsomani

2009-03-16T18:32:00.004+01:00

Jeg har altså lært meg et nytt fremmedord. Dette betyr periodedranker, og ble lært på lørdag når jeg spilte Cranium og drev med akkurat periodedranking.

Og når jeg lærte meg dette morsomme ordet, fant jeg ut at meg som periodedranker har hatt bedre tider enn hittil i 2009. Dessverre, har jeg måttet innse, tillater ikke lånekassens midler hyppig periodedrikking, hvilket selvfølgelig er veldig kjedelig når jeg tenker på hvor morsomt det var på lørdag for eksempel.

Jeg husker for et år siden, når jeg hadde jobb ved siden av studiene. Da kommenterte en kamerat min kontoutskrift og sa at jeg la igjen mye penger på vinmonopolet. Jeg har ennå ikke vært på vinmonopolet (i Norge vel og merke) til nå i 2009. Jeg savner rødvin. Fordi det er godt, fordi det ser godt ut, fordi man får så fine tenner av det, fordi man blir gjerne merkbart fnisete av det og fordi det vanligvis nytes i godt selskap. Kort sagt, det er lett å savne mer rødvin i hverdagen.

Skjønner?

Det bringer meg over på min nye faste bidragsyter, frøken Andrea Hvattum, og hennes sitater. Heldigvis var hun en av de deltakene under lørdagens Cranium-spill, og lirte blant annet av seg følgende når hun mente noen burde trekke neste oppgavekort:

"Come on, do the pick!"- som ble etterfulgt av slik en latter i forsamlingen at hovedpersonen nesten ble litt flau, og følger opp med dette:
"Uff, nå kjenner jeg at jeg rødmer oppover ørene". Jada, så vi har det gøy da vet dere. Takket være rødvin. Kanskje.

Busikk

2009-03-13T12:06:00.003+01:00

Her om dagen telte jeg antall personer rundt meg på bussen som hørte på musikk. Dette gjorde jeg i samsvar med at jeg prøvde å finne ut hvem sin musikk jeg hørte på. Bussen var stappfull, jeg satt helt bakerst og hadde omtrent ti personer rundt meg. Av disse var det meg og ei til som ikke hørte på musikk. Et spennende fenomen.

Det er ikke det at jeg ikke liker å høre på musikk på bussen. Jeg er veldig glad i det faktisk. Men jeg er veldig glad i å kunne velge å høre på musikk når jeg selv vil. Det jeg ikke er så glad i er å være nødt til å ta opp ipoden fordi jeg blir gal av å høre andres musikk. Det jeg heller ikke er så glad i er når jeg finner det nødvendig å sette opp lyden de gangene jeg selv hører på musikk, fordi jeg hører naboen(e)s musikk gjennom min.

Som den gode statsvitenskapstudenten jeg er, prøvde jeg å sette dette fenomenet i en statsvitenskapelig sammenheng. Begrepet maktbalanse dukket opp i mitt rotete hode. Det at man alltid må være like godt utrustet som naboen. Ruster han opp, må jeg ruste opp også. Og slik kan det fortsette til det ikke er noe mer å ruste opp med. Ingen god sirkel. Akkurat som på bussen. Skrur naboen opp lyden på bussen, må jeg gjøre det også. Osv. Nå trur jeg ikke det blir noen fæle konsekvenser av dette, for jeg har en gjennomtrengende angst for at andre skal høre min musikk. Det betyr altså at om jeg må skru opp mer enn én gang, så velger jeg heller å skru av musikken og sitte å høre på naboen(e)s musikk i stedet. Dette gjør jeg mest for at jeg vet hvor irriterende det kan være for de rundt som ikke hører på musikk. Selv liker jeg å se på dette som et snev av ubuntutenking (se tidligere innlegg)

En rolig busstur i sine egne tanker er med andre ord ikke lenger er et valg. Valget er nå å høre på naboen(e)s musikk eller min egen. Eventuelt begge. Artige samtaler på bussen er også blitt sjelden. Noe som selvfølgelig henger sammen med behovet for musikk. Musikk er bra. Men man går jo da glipp av for eksempel artige sitater som gjerne kommer når man er sliten og snakksalig på bussen på vei hjem fra skolen. Spesielt når man er så heldig at man har en Andrea, er disse sitatene større lyspunkt i hverdagen enn en sang eller to. Her om dagen la denne Andrea ut om hvor sliten hun var på søndagen etter en heisatur på byen på lørdag. Midt inne i denne historien sier hun

"jeg kom da til meg selv til slutt. Eller hvem jeg nå kom til".

Dette sier hun selvfølgelig uten helt å tenke på hva hun egentlig sier. Jeg lo. Min søster også. Og for et øyeblikk glemte jeg helt musikken jeg hørte fra personen ved siden av meg og personen foran meg.

Sofastund med musikk i øret

2009-02-26T17:53:00.003+01:00

Nå sitter jeg med en stor kopp nypresset etiopisk kaffe og tenker litt på at jeg var på konsert i går.

Jeg liker konserter. Jeg liker å forsvinne inn i musikken, bare med meg selv og mine tanker. Og tankene flyr når man deler dem med gode toner. Jeg liker sangtekster man må fundere litt over. Jeg liker mennesker med en slik musikalsk gave at de mestrer utallige instrumenter samtidig som de har en sangstemme som gjør at misunnelsen vokser. Jeg liker konserter fordi de gjerne betyr en vennegjeng bestemt på å ha en koselig stund. Jeg liker det fordi det blir mye latter og lite skolestress, om enn bare for noen timer.

Jeg liker Vamp fordi jeg har mange gode og noen litt tøffere minner til musikken deres. Tir na noir vil for alltid være sangen som bringer meg tilbake til Rapu- rapu på Filippinene. Kaspar og jeg hadde en søndag der som var sånn typisk søndag vi bare måtte komme oss gjennom. Kaspar var lei og hadde hjemlengsel, jeg var sulten og lei og redd for hundene som løp rundt. Så finner vi ut at det beste vi kan gjøre en liten stund, er å ligge på sengen, dele ipoden til Kaspar, høre på Tir na noir, gråte en liten skvett og tenke etterpå at det var godt å få ut litt tårer. Musikk er viktig.

Og i går delte jeg altså to gode timer med Vamp. Konserten var veldig bra, selskapet enda bedre, og jeg er personlig kjempe fornøyd med å sitte mellom to som feller noen tårer når Tir na noir kommer på slutten av konserten, uten å gråte selv. Det er noen av tekstene til dette bandet som går rett hjem. Jeg blir bare sittende og smile. Derfor har dere her teksten til den sangen jeg smilte bredest av i går, Kim du nå va:

Den finaste mårenen e den så vente.
Og eg e der lenge før eg e heilt nødt.
Eg står opp med solå og ser at hu hente
ein ny dag og sett an på gløtt.

Den finaste dagen e den så lar vær
å bestemma, men løfte meg opp og gir fart.
Då sveve eg fint, eg kan se og glømma
og velge meg kvitt framfor svart.

Så takk ska du ha, kjære gud,
Eller kim du nå va?
Du så fant opp dei finaste ting.

Når skumringen legge sitt slør øve dagen
Og stillheten senke seg, går eg te ro.
Eller kanskje så søke eg byen og larmen
og tar meg et glass eller to.

Så takk ska du ha, kjære gud,
Eller kim du nå va?
Du så fant opp dei finaste ting.

Den finaste nattå va den så me delte.
Me leita og fant uten for månge ord.
Så våkna eg innte den finaste jentå
eg vett om på denna jord.

Så takk ska du ha, kjære gud,
Eller kim du nå va?
Du så fant opp dei finaste ting.

Desmond Tutu

2009-02-22T16:22:00.004+01:00

Noen vil kanskje bli litt overrasket over at jeg og Tutu er veldig like=) For det er vi! Kanskje ikke når det gjelder hudfarge eller bakgrunn, eller kjønn for den del, men vi er begge veldig opptatt av ubuntu! Nå er dette noe Tutu er født inn i, som har opptatt han i ca alle hans leveår, og som har opptatt meg i omtrent to uker, men like fullt; det opptar oss.

Jeg var i går på foredrag på Samfundet der erkebiskopen i egen person snakket om ubuntu. Og jeg kan ikke annet enn å si at jeg skulle ønske fler var som han. Maken til stort sinn, godt humør og evnen til å være seg selv hele tiden skal man lete ganske lenge etter tror jeg. Han er flott.

I full positur, med sin kjente mengde energi

Dessuten sa han følgende (og dette skriver jeg mest for at Kaspar skal lese det): "Dere må drømme! Drøm mer, drøm stort, vær idealistiske, og DRØM!" For Kaspar sa til meg en gang for et par år siden, i Filippinenes dypeste jungel at "Cecilie, du drømmer for mye. Du lever mest i en eventyrverden med dine egne drømmer". Mitt svar til det er selvfølgelig nå:
Hahaha, hør litt mer på store menn som Tutu!:)

Dessverre begynner også Tutu å bli gammel, og jeg er redd for at det man så i Sør-Afrika når apartheid ble historie ikke er noe som kommer til å gjenta seg. De andre store konfliktene i verden i dag trenger store helter som Tutu og Mandela, som tør å føre en alternativ strategi for å legge en grusom tid bak seg. Det var ikke bare bra alt det de gjorde, men de turte å møte fienden, de turte å bruke ordet tilgivelse og de mente det. Midtøsten kunne for eksempel trengt det. Men det er ikke vi i vesten de rette til å si. De må finne det ut selv. De trenger en helt som tør å gjøre det. Hadde bare Hamas- ledere og Benjamin Netanyahu vært på Samfundet i går. Det hadde vært noe.

Trekløveret

2009-02-14T16:58:00.017+01:00

I dag tidlig kom lillebror på vinterferiebesøk. Det er good times. Siden han bor hos søsteren som faktisk har plass til det, inviterte jeg til superfrokost hos meg:) Det ble:
Eggerøre
Brød
Knekkebrød
Pålegg
Te
Melk
En banan til hver
Og sjokolade til teen som dessert

Med levende lys og gode historier ble det en suksess av en frokost, etterfulgt av VM i skiskyting. Og siden det norske landslaget bestemte seg for å vise seg fra sin beste side idag, ble også dette en suksess. Snakk om underholdning. Slike store prestasjoner legger sjelden noen demper på stemningen, hvilket medfører herlige kommentarer både fra TV'en og forsamlingen for øvrig. Jeg siterer:

"Er det plass til fire nordmenn på pallen?"
- Jon Herwig Carlsen

"Det er vel første gang NM blir arrangert i Sør- Korea"
- Patrick Stubberud Næss

Riktignok et eldre bilde, men dere skjønner poenget.Vinter og glade søsken altså.

Det var ikke bare skiskyting og frokost som stemte idag. Været i Trondheim minner mest om påske, og derfor har jeg nesten gått mine 10000 skritt allerede. Nidarosdomen er besøkt, Dromedar kaffebar er besøkt og i kveld blir det taco og film hos Isabel og Kjetil. Selv om vi ikke har vinterferie lenger, så har vi da ikke glemt hvordan det gjøres for det om:)

God helg!

Sushilie

2009-02-12T16:59:00.005+01:00

Jeg har endelig smakt sushi! Endelig betyr i denne sammenheng at jeg har endelig gjennomført det, og har en ting mindre å bekymre meg for.

Historisk sett har meg + mat handlet om tillit. Jeg spiste tidligere kun det jeg stolte på og som jeg visste at jeg likte. Den taktikken gikk helt fint, inntil jeg fant ut at det er ikke alltid man kan velge mat selv. Det er visst heller ikke alltid man kan velge fra øverste hylle og få store flotte måltider hele tiden. Noen ganger må man ta det man får. Og, til min store overlevelse, så er det lite som smaker veldig fælt. Faktisk kan det være ganske artig å prøve ny mat. Innen rimelighetens grenser selvfølgelig, visse ting er det best å takke pent nei til. Poenget er; sushi er ferdigprøvd, og fikk godkjent!

Mmmmm

Trenger ikke legge skjul på at jeg var veldig veldig skeptisk en god stund for å prøve sushi. Syns i grunnen at det ikke hørtes spestielt godt ut. Men takket være Nicolai har jeg nå testet det også. Det smaker litt spesielt. Men ris er godt, laks er godt, avokado er godt, agurk er godt, så alt i alt kan det ikke slå helt feil. Jeg vil allikevel anta at det er mye sushi der ute som er bedre enn den jeg smakte i dag, fordi det vi fikk var en lettvint markedstype-sushi som alle kan lage. Kjenner nå at en sushirestaurant i Japan kunne vært gøy. Alt til sin tid.

Om hvorfor Norge har forbedringspotensiale

2009-02-05T16:39:00.003+01:00

Jeg er veldig fornøyd med å være norsk. La det være sagt. Ganske stolt er jeg faktisk, noen ganger hvert fall. Vi bor i et fint land. Vi har det vi trenger, vi har et veldig godt fungerende velferdssystem, vi har penger i bøtter og spann og vi har vakker natur. Så er det heller ikke her forbedringspotensialet ligger.

Som noen kanskje har fått med seg; det er Afrika som opptar tankene mine om dagen. Jeg har derfor også begynt å lese "Afrika - en vakker dag" av Tomm Kristiansen. Først og fremst må jeg anbefale den boken, mannen vet å skrive og fortellingene er så fengende at det blir fryktelig kjedelig når man leser på sengen og innser at søvnen må prioriteres. Uansett. Jeg har altså funnet ut at vi mangler ubuntu.

Jeg innser selv at de fleste land i verden mangler ubuntu. Men siden jeg tross alt har vært ute å reist litt vet jeg at det finnes aner av ubuntu i ganske mange land. Ikke i sin egentlige forstand, men som fellesskap- forståelsen som ligger i ordet. Norge roper etter akkurat det.

Ubuntu er veldig godt forklart av Kristiansen selv. Det er mye. På norsk kan vi kanskje bruke ordene samhørighet, fellesskap, solidaritet og nærhet for å få et veldig kort innblikk i hva det går i. Men dette holder ikke. Ubuntu er hos noen forstått som en slags religiøs retning, andre har utviklet begrepet til en filosofi. Religiøst fordi åndene og Gud også er en del av fellesskapet. Filosofisk fordi det blir slik. La meg sitere Tomm Kristiansen:

"Sør- Afrikanske filosofer og teologer forsøker å oversette uttrykket med en beskrivende setning: "Jeg er, fordi vi er, og fordi vi er, er jeg.""

Tilhørighet altså. Man hjelper andre så godt man kan. Ikke for å være snille, men fordi det er det som forventes. Jeg har det ikke bra hvis ikke naboen har det bra. Jeg har ikke tjent nok penger hvis det ikke er mat på bordet til naboen. Ubuntu er noe man "har", kjennetegnet av innlevelse, gjestfrihet og generøsitet. Jeg tenker at besteforeldre er det nærmeste man kommer personer i Norge som "har" ubuntu.

Og jeg mener altså at Norge burde latt ubuntu stått litt sterkere, for eksempel på bekostning av markedskrefter og kjøpepress og den slags. Vi klarer ikke engang å skrike til sjåføren når noen ikke kommer seg av eller på bussen. Vi eier ikke fellesskapsfølelse. Om vi virkelig trenger det er et godt spørsmål. Men jeg trur det blir veldig mye triveligere med litt mer ubuntu i enkel forstand.

Dagens sang:
"Fields of gold" med Eva Cassidy.
Mmmm

Den store Hviledagen

2009-02-01T15:47:00.006+01:00

I mine unge og spreke dager hadde jeg angst for søndager. Det var en dag jeg visste jeg måtte gjennom, men som ikke ga meg noen videre glede utover det. Alle var så stille og rolige og avslappede, jeg visste at jeg måtte legge meg tidlig når kvelden kom igjen, og at helgen var over. Jeg fikk aldri sove søndag kveld. Og kjøttkakene til middag var alltid en enorm nedtur fra pizza/lasagne/taco- middagene fredag og lørdag. Søndag var synonymt med kjedelig.

Det hender fremdeles at jeg får litt angst av søndagene og stillheten og alle de lykkelige parene som går koselige turer. Men jeg har innsett at jeg kan da gå koselige turer selv. Jeg kan kose meg med kjæresten på en søndag jeg også. Jeg kan slappe av og gjøre fine ting som å blogge midt på dagen. Og jeg kan lage hva jeg vil til middag.

Dagen i dag har vært umåtelig bra hittil. En klassisk søndag, på den flotte måten. En lang og god morgen med sen frokost i morgenkåpe. Det finnes nesten intet bedre. Trondheim viser seg i tillegg fra sin aller beste side idag, med en februarsol som varmer og gir fotoglade mennesker muligheten til en god dose bilder med et spennende lys. Dette vet jeg fordi jeg har gått tur idag, opp til Festningen og ned igjen, og det er et stort antall mennesker som smiler med sine speilreflekskameraer der ute.

Jeg sitter nå på min koselige lille hybel med roser i kinnene og lytter til gode toner fra selveste Bob Dylan. Tekoppen med Chai ryker og lukter godt, stearinlysene sprer god stemning og Snømannen av Jo Nesbø venter på at jeg skal bli ferdig med å blogge, så jeg kan gi den litt oppmerksomhet.

Den berømte hybelen.

Senere i kveld skal jeg på et godt gammeldags kaffebesøk til Isabel og Kjetil. De reklamerer med godt selskap, godt drikke og langmannsbolle. Søndagen kan være veldig god.

Men jeg tenker, er det et tegn på at man er blitt voksen når man setter pris på søndagen?

Draumar

2009-01-28T17:59:00.003+01:00

I had a dream the other night...

Da jeg våknet mandag morgen var jeg 100% forberedt og klar for et nytt studieopphold. Også dette skulle vare i seks måneder. Alt var klappet og klart, formaliteter fikset og jeg tenkte at dette blir spennende! Og ferden, den skulle gå til Namibia.

Derfor har jeg siden sist lest meg opp på Namibia. "Lest meg opp" er kanskje en liten overdrivelse. Jeg har funnet ut hvor landet ligger først og fremst. Samtidig fant jeg ut at det kommer til å gå kjempe fint å reise til Namibia i samsvar med en tur til Sør- Afrika som jeg har hatt lyst til å besøke helt siden jeg forelsket meg i Nelson Rolihlahla Mandela for omtrent 7 år siden. Namibia grenser til Sør- Afrika i sør, Botswana i øst, Angola i nord og det evige havet i vest.

Det heter forresten The Republic of Namibia. Jeg kan (kunne) absolutt ingenting om dette landet. Men det er jo spennende å lære noe nytt. Det er dessuten ganske kult å komme til et land, og svare når folk spør "hvorfor Namibia?" at jo, fordi jeg drømte det:)

I The Republic of Namibia er majoriteten kristne. Lutherske for å være presis. Det offisielle språket er engelsk. Dette blir jo ikke kultursjokk en gang! Det må legges til at omtrent halvparten snakker Oshiwambo, mens store deler av den andre halvparten snakker Afrikaans, som også er Sør- Afrikas språk. Med andre ord kan det hende at kultursjokket kommer allikevel. Det var enda godt. Hadde jeg villet unngå det, er Sverige et langt billigere alternativ.

Etter veldig, veldig rask research har jeg funnet ut at å fly tur-retur Namibia koster 7000-8000 kroner. Det er bare å spare, jeg gleder meg!

Hit har jeg altså tenkt meg, med tid og stunder.

Dagens sang: "Live like horses"- Elton John
Hvorfor? Så god tekst altså!

"Someday we'll live like horses
Free rein from your old iron fences"

De to glade på Bygget

2009-01-23T18:34:00.003+01:00

Et av de bedre bildene fra en av våre AfterSki- besøk. Het temperatur, en merkbar promille på en god del av de deltakende og gode latterkuler. Det er sjarm.

Norge og Utlandet

2009-01-23T18:12:00.003+01:00

Som Jens Bjørneboe en gang sa; "Norge er et fint land å reise til utlandet fra". Dette stemmer i veldig mange tilfeller. Andre folk liker oss tydeligvis godt. Vi er rike og ganske gode i fremmedspråk. Dessuten er vi relativt opplyst om resten av verden, kanskje fordi vi må være det grunnet vår lille størrelse. Poenget er at det er fint å være nordmann i utlandet.

Unntaket er Sverige. Svensker hater nordmenn. Og etter en halv uke på tur i Åre, skjønner jeg veldig godt hvorfor. Vi er ufordragelige.

Du vet du er nordmann når

det faller deg helt naturlig å hamstre mer alkohol enn du selv klarer å bære før du forlater Sverige
en reise til skistedet Åre utelukkende betyr fyllekjør fire dager til ende, med et resultat som innebærer null skikjøring
svensk blir det naturlige språket å snakke, "for at lokalbefolkningen skal forstå det som blir sagt"
alle andre som leier leiligheter på samme stedet som oss må skjønne at vi må da få lov å ha det litt gøy (klaging fra svenske naboer 4 om natten grunnet støy blir derfor ledd av)
det første som blir gjort i et nytt land er å knekke en sofa og finne ut når utestedene åpner og stenger
man får stygge blikk fra de man møter på gata, tydelig fordi de mener at norbaggarna har tatt helt over hele hjemstedet

Det er med andre ord veldig fint å reise til utlandet fra Norge, så lenge man reiser litt lenger enn til Sverige. Dette betyr ikke at det er kjedelig for oss å dra til Sverige. Nei. Vi har hatt en kjempe-tur med veldig mye morro. Men på bekostning av andre. Helt tydelig.

Uvitende gledesspredere

2009-01-17T00:41:00.005+01:00

Det er lite jeg ler mer av enn personer som har bevegelser de ikke vet de har når de gjør spesielle ting, uten at de klarer å endre på det. Jeg snakker selvfølgelig om personer med mer levende ansikter enn de selv er klar over.

Min søsters samboer stekte hamburgere i stad. Og faktum er at han faktisk ikke klarer å snu en hamburger i stekepannen uten å hjelpe til med å snu dem med øyenbrynene. Hver gang han løftet på en burger, så øyenbrynene hans litt sånn her ut; ^^ . De tok også med seg resten av ansiktet, med andre ord hadde han ca åtte ansiktsløftinger i stad. Jeg ler høyt og inderlig når jeg finner ut slike ting. Og latteren ga seg ikke når jeg fant ut at det er helt umulig for han å endre på det. Han prøvde hardt, men øyenbrynene gjorde akkurat som de ville.

Mormor har den egenskapen å la seg engasjere av det som skjer rundt seg. Når noen forteller noe med en viss dose iver, eller hun ser noe som fanger hennes oppmerksomhet på tv, er det som at hele hun blir handlingen. Hun snakker med dem, uten lyd, men med hele ansiktet. Hun vet det ikke selv, men er veldig morsom når hun gjør det. I tillegg går visst slike ting i arv har jeg notert meg. Det betyr jo at jeg kanskje kan være til underholdning for mine barnebarn når den tid kommer. Hvis jeg er heldig.

Dagens sitat:

Min far fortalte meg i telefonen i stad at han hadde drukket den palestinske ølen jeg gav han, en ekte Taybeh. Dette måtte jeg selvfølgelig fortelle de andre om:

Meg: "Pappa drakk Taybeh'n sin nå!"
Kjetil: "Hæ? Drakk han Thai-bensin???!??"

Endelig blorsk

2009-01-15T21:27:00.002+01:00

Det beste med verden er de kveldene hvor man er bedt flere steder og finner ut at man kan rekke alt. Som i går.

Onsdagskveld, superkveld, syklubb

Hvorfor har man ikke flere jentekvelder? Det er noe eget med å sitte med en god blanding jenter som liker bruk av stemmebåndet, spesielt til sladder. Det er også noe eget med glad bruk av øynene til halvgode tv- programmer som Gossip Girl som man ser på mest fordi det er som et fashionshow med handling.

Gårsdagens syklubb- aktivitet var å perle. Jeg laget et penere halskjede, resten av gjengen produserte både armbånd og kjeder i mye større omfang enn hva jeg rakk. Jeg innser jo nå at jeg må bli flinkere til å ta med meg kamera på slike eventer. I går var vi også i en leilighet det var verdt å ta bilde av, så jeg må innrømme at jeg angrer litt.

Onsdagskveld, søsterkveld, tv-kos

Mitt stramme tidsskjema i går tillot ikke unødvendig tid på syklubb. Jeg var der akkurat lenge nok til å lage et kjede, snakke bittelitt og se ferdig Gossip Girl. Deretter løp jeg ukjente veier til bussen, uten å gå meg bort, uten å tryne på isen, og uten å møte skumle fremmede menn på veien. Veldig fornøyd.

Jeg rakk frem til søsteren akkurat tidsnok til å rekke å lage en kopp te, planlegge sommerferie og skryte en del av kjedet mitt før Brothers & Sisters krevde vår oppmerksomhet. Fnisete og gode lot vi oss underholde i 45 minutter. Vi syns tiden gikk veldig fort, hennes samboer pustet vel lettet ut når rulleteksten kom.

Onsdagskveld og bussholdeplassjakt

Jeg er helt sikker på at jeg gikk rett forbi en bussholdeplass i går. Jeg fant et skur, som minnet meg veldig om et busskur, men som opplyste om at det ikke fungerte som bussholdeplass. Da var det bare å trippe videre og håpe at bussen var forsinket.

Hvor er Einar Tambarskjelvsgate bussholdeplass?

Er den til høyre eller venstre fra der jeg kommer ut i gaten? Jeg aner ikke. Eller, det vil si at jeg aner jo at den ikke er der jeg gikk i går, men jeg kan ikke si at jeg aner dette med sikkerhet. Uansett, den burde være bedre merket. Helt sikkert.

Og jeg rakk bussen. Vidunderbussen som tok meg helt til Solsiden på null komma niks, selv om det var sent og jeg regnet med å vente superlenge i sentrum.

Onsdagskveld, guttekveld og 24- skrekk

Idet jeg kom meg til Solsiden var det under en time igjen av onsdagskvelden, og vi avlsuttet både onsdagen og begynte torsdagen med å se på 24. Jeg blir naturligvis vettskremt og er evig fornøyd med at jeg faktisk sov godt i hele natt. Er for øvrig fornøyd med å endelig se på 24, serien alle snakker om. Ja, sånn er det.

Hjemkomst (Nye tider = gyldne tider)

2008-11-28T17:21:00.012+01:00

Det er litt rart å sitte i stuen i det lille gule huset i svingen igjen. Men jeg gjør det. Og hører på julesanger fordi det passer med stemningen. Julesanger om Betlehem, der jeg har vært, og der man i disse dager tenker på helt andre ting enn jul. Verden er rar.

Palestina- farvel

De siste dagene var travle. Veldig travle. Og gode. Gode fordi de var fylt med klemmer og vissheten om at det vil være et lite savn i mange av verdens hjørner etter denne turen.

Laurdag 22. november var det duket for goodbye-party for hele PAS-gjengen + bekjentskaper. En suksess. Vi holdt det gående sånn ca. til første bønnetid for muslimene, altså soloppgang, og var rett og slett ganske sløve og slitne på søndagen.

Rikke og jeg tok fatt på pakkeutfordringen utpå søndagskvelden en gang, hvilket var ufattelig gøy grunnet stor jubel og hes hals for hvert lyspunkt. Min 12 liters ekstrasekk som klarte å romme myyye mer enn jeg hadde trodd ga oss begge en god latter og nytt pågangsmot. Vi fikk det til:)

Mandag besøkte vi Jerusalem for siste gang. Det er et sted jeg vil lengte tilbake til ganske tidlig. Jeg er veldig glad i Gamlebyens stemning, det er noe eget ved hele Jerusalem som jeg syns det både var og vil bli godt å komme tilbake til.

Fatima inviterte oss på Maklube som avskjedsmiddag. Vanvittig god mat og fryktelig trist å si hadet til henne. Vi har hatt mange gode stunder. Hun har lært meg mye arabisk, og mer blir det forhåpentligvis. En gang. Jeg fikk se henne for første gang uten hijab på mandag, det var morsomt. Og artig fordi hun ble så annerledes. Men det regnet jeg jo også med.

Ben Gurion Airport

Vi gruet oss ganske masse til flyplassen. Mest fordi de er så uberegnelige der. Også fordi vi vet at Israels "sikkerhet" gir dem grunn til å gjøre hva som helst.

Jeg mistet omtrent alt mot allerede før vi kom inn på flyplassen. Vi ble stoppet i sikkerhetskontrollen på vei inn, fordi vi hadde arabisk sjåfør. Dette er hendelsen:
Sjåføren snakker ikke engelsk, men forteller oss på arabisk at vi ikke må si at han har vært på Vestbredden, altså at han hentet oss i Ramallah. Når israelerne spør får vi beskjed om å si at vi møttes i Jerusalem. Greit nok tenker vi, dette går sikkert bra. Den israelske vakta tar passene våre, ser gjennom dem, og sier plutselig "which one of you is Cecilie"?
"Thats me" sier jeg.
"Can you come with me for a minute?", hvorpå jeg selvfølgelig har mest lyst til å si "nei takk", men den slags går jo ikke an. Vi går inn i vaktburet, jeg later som at jeg ikke er nervøs i det hele tatt, sier det er drit kaldt og later som det er derfor jeg står urolig. Men han er veldig hyggelig. Vil bare sjekke at araberen snakker sant, at jeg også sier vi møttes i Jerusalem. Jeg sier at vi tre norske kommer fra Ramallah og at vi møtte han i Jerusalem etter å ha tatt servis dit. Fint sier han, det var alt. Så slenger han med et spørsmål om hva "politidistrikt" er, etter å ha studert passene. Jeg forklarer, legger på en liten latter (som jeg tenkte ville virke avslappet på tidspunktet, men som jeg har innsett i ettertid at helt sikkert virket mot sin hensikt), og vi kjører inn på flyplassen.

Etter at vi har sagt at vi har studert i Ramallah i over fem måneder til "sikkerhetsfolkene" på flyplassen, har vi ekskorte til vi er gjennom passkontrollen. Alt av bagasje blir sjekket, og jeg må bare si at det er vanvittig irriterende at ei sur jente river opp all bagasjen etter at alle klærne er rullet for å ta minst mulig plass. Rullingen og pakkingen tok sikkert 5 timer. Å rive opp tok omtrent 7 minutter. Og det bare for å finne ut at jeg faktisk ikke er terrorist allikevel. Tenke seg til. Utover det hadde vi kjempekjempe flaks på flyplassen denne gangen. Bare les neste avsnitt.

En liten forelskelse

Hun som tok seg av Rikkes bagasjesjekk var en av de hyggeligste israelerne vi har møtt. Hun ble også min ekskorte etter at min bagasje ble godkjent. Nicolai brukte lenger tid med sine 10 ekstra kilo, og det kunne ikke vi vente på fikk vi beskjed om. Uansett, denne dama tok oss med til innsjekk, fikset bagasjen og reserverte sete til Nicolai ved siden av oss på flyet. Så fulgte hun oss forbi neste bagasjesjekk fordi vi var sjekket nok. Også sier hun:
"You know, since you are so nice and all, and this is the last thing I will do before I go home tonight, I will try to talk to some people so you can go straight through the passport control". Rikke og jeg ser på hverandre og skjønner nesten ikke at det går an å være så heldige. Vi fryktet den kontrollen mer enn noen andre. Også kom vi oss rett gjennom, med hjelp fra en hyggelig sikkerhetsvakt! Jeg var i tillegg varmere enn noen gang og rød som en tomat, noe både passkontrolldama og hun snille syns var veldig artig, og som gjorde køunnslipping enda bedre.

Stakkars Nicolai kom en time senere, etter masse kø. Å sitte å vente så lenge var i grunnen ganske nervepirrende, men det gikk bra, det også:)

Gardermoen, Nannestad, Norge

Dagene siden jeg ble norsk igjen har gått veldig fort. Mye å gjøre, mange å ringe, og jeg har jobbet som lærer på barneskolen i to dager. Det er sjarm. Nå sitter jeg med en øl i stua, skal se på tv med gutta i kveld, og jeg kjenner at livet på landet er ikke så verst det heller. Ha en fin helg, verden!

Nye tider - gylne tider?

2008-11-19T18:51:00.002+01:00

I dag datt det filippinske armbåndet mitt av. Det hvite med tre skjell, som har vært på høyrearmen min i omtrent akkurat et år og elleve måneder. Det er rart. Jeg føler meg litt tom. Det var ingen overraskelse, og rent estetisk var det det beste, men allikevel.

For akkurat fem måneder siden ankom jeg Palestina. Nå er det seks dager til jeg skal hjem til Norge, noe jeg gleder meg til, men også noe som fortjener en tanke eller to.

Jeg skal forlate denne varme høsten og dette kalde bygget jeg bor i, til fordel for den kalde høsten hjemme med det varme huset til mor og far. Jeg skal bytte et relativt tilfeldig kollektivtilbud med et ikke-eksisterende et. Jeg skal gå fra å være gatas oppmerksomhet til å forsvinne i mengden. Jeg skal bruke få plastikkposer på butikken fordi jeg kan/må pakke sakene mine selv. Jeg skal begynne å kjøpe overpriset frukt og grønt igjen. Pitabrød til fem kroner for 15 stk blir ikke lenger hverdagen. Det blir mindre restaurant-besøk. Jeg skal begynne å gå i sokkelesten inne uten å bli svart på sokkene (hjemme hos mamma i hvertfall, hva hybelen angår nekter jeg å skrive noe om). Stua vil ikke lenger være fylt av mennesker fra alle verdens hjørner der alle prøver å snakke på engelsk, med hver sin spesielle aksent. I stedet vil stua ha en landlig atmosfære med omtrent 15 stearinlys og ett felles språk; norsk. Østlandsdialekt på gamlemåten. Det vil ikke lenger være mygg i november. Jeg vil ikke lenger kunne snakke arabisk når jeg måtte ønske. Og bli forstått vel og merke. Og det er helt greit.

Kort oppsummert; jeg gleder meg til å komme hjem. Hele meg gleder seg til å komme hjem. Det kribler nesten litt i magen. Jeg gleder meg til kjøttkaker. Til brunost. Grovbrød. Julestemning. Varme på badet. Varme inne i det hele tatt. Treffe alle sammen.
Jeg gleder meg til å ta fatt på Den Store Desemberlista. Og å spille kort med familien.

Flying home for christmas.

Ingen adgang

2008-11-11T23:44:00.002+01:00

Sikkerheten til Israel har jeg snakket om før. Nå har jeg nok en historie å fortelle.

En av amerikanerne i klassen var i Jordan i helgen. Han har planer om å være i Palestina i et år, og måtte fornye visum. Som person er han noe av det mest harmløse man kan tenke seg, han er bare en rolig og morsom 20-åring. Dessverre er han halvt amerikaner og halvt palestinsk, og det passer visst dårlig med sikkerheten til Israel. Om det i det hele tatt er grunnen. Hva vet man egentlig. Poenget er; når han landet på Ben Gurion på vei inn i Israel/Palestina igjen, ble han nektet adgang. Han får ikke komme inn. Bagasjen hans står i leiligheten i Birzeit, og han kommer seg ikke inn i landet. Han er vel tilbake i Jordan nå, i kontakt med høystående mennesker fra USA som kanskje kan løse situasjonen, men mest sannsynlig er Palestina- eventyret over for hans del.

Jeg spør om ikke dette egentlig bør virke mot sin hensikt? Burde ikke Israel møte sin egen sikkerhet i døra snart? Neida, de frykter ingenting, ikke trenger de det heller, for det skjer veldig lite. Internasjonalt er det tydeligvis stor forståelse for at en amerikansk 20-åring er en enorm trussel mot atom-makten Israel.

De glade bursdagstider

2008-11-10T18:49:00.002+01:00

Jeg er blitt et år eldre siden sist. I skrivende stund sitter jeg med en kopp cappuccino på Cafe de la Paix. Jeg har fått brownie som bursdagsgave fra Lovisa og syns det er fascinerende med så mange forskjellige mennesker rundt meg, som snakker alle slags språk. Verden er spennende.

I går hadde jeg bursdag. Jeg fikk masse oppmerksomhet fra morgen til kveld, det har jo aldri vært meg i mot. Dette fikk jeg i går:
- Klemmer og koser*
- Flotte, kaffeluktende kubbelys*
- Rødt Palestinaskjerf
- Lindt sjokolade (sveitsisk), mørk sådan med chilli*
- Diverse Palestina-ting; bønne-cd, bønnekjede, bokmerke og lommebokting*
- Ansiktsmaske fra Clinique*
- Ca. 75 hilsener på facebook, ja jeg telte faktisk, ble litt imponert
- Telefonsamtaler
- Meldinger
- Martini (vanvittig god)
- Tre røde roser*
- Deilig grå høstgenser/kjole
- Søt svart høstgenser/jakke*
- Kaffeservice med 12 små kaffekopper til arabisk kaffe med svart sommerfuglmønster**
- Bursdagsang 2 ganger
- Kake av restauranten vi tilbrakte kvelden
- Oppblåsbar jordklode

Alt det som er merket med stjerne er det Nicolai som sto bak. Han er veldig fin altså, dere kan angre på at det bare finnes en av han og at han er min;) To stjerner betyr at det blir en utfordring, som jeg for øvrig er villig til å ta, å få med seg hjem. Men både jeg og Nicolai ser det komiske i situasjonen og satser på at flyet er stort nok for oss.

Savnet, som jeg var veldig forberedt på, klarte seg ganske bra i går. Må innrømme jeg er ganske stolt over meg selv, vet søsteren er stolt over seg selv hun også, vi blir selvstendige snart. Noe ingen av oss egentlig liker trur jeg, for tvillinger skal feire bursdagene sine sammen, det er faktisk en regel.

Jeg må vende tilbake til oppgavestriden. Takk til alle som husket meg i går, ikke rart jeg liker å ha bursdag! Kjenner meg ikke eldre en gang:)

Språklige finurligheter

2008-11-03T14:20:00.004+01:00

Jeg lar meg underholde av arabisk. Derfor har jeg valgt å lage en liten liste over aspekter ved det arabiske språk som jeg finner komisk. Jeg har uthevet visse ord jeg finner spesielt viktige, av pedagogiske grunner. I den grad det kan kalles pedagogisk. Listen ser slik ut:

- Det er bare tallene 3-10 som er flertall. Tallet 2 er spesielt og skiller seg ut, og 11 og utover er entall. Det vil si at man må si 24 jente for eksempel.

- Man teller på den norske gamlemåten, type "nittenfireogførr" og ikke førtifire.

- Det finnes inget ord for en ugift kvinne. Vedkommende vil være jente hele sitt liv, fordi kvinner er gift.

- Rikke ble i går kalt zay beid, som betyr "som egg" fordi hun er så bleik. Sammenlikningen er noe for seg selv, jeg lo høyt.

- Man drikker røyk og vannpipe, ikke røyker.

- Det er bare halvparten av matretter man kan bruke verbet "to cook" på. Resten kvalifiserer ikke.

- På spørsmålet "hvordan går det?" er svaret "halvt-halvt" (nuS nuS) helt akseptert. Dette betyr, som skarpe hjerner sikkert skjønner, at man har det helt greit, men ikke noe å skryte av.

- Det svenske ordet "stanna" betyr det samme på arabisk

- Ordet "dusj" blir forstått og brukes av enkelte

- Å åpne vinduet blir på arabisk "myftah shobak" som betyr nøkkel vindu. Logisk og fint.

- Blyant heter "kalem rasas" og betyr direkte oversatt til norsk penn kule, som i bullet.

- Kan man ordene "salaam", "enshallah", "ahamdulila", "kiif halek", "shukran" og "marHaba" kan man overleve lenge i den arabiske verden. Disse ordene betyr fred, hvis Gud vil, æret være Herren (brukes som et slags "takk Gud for det"), hvordan går det, takk og hei.

Jeg velger å avslutte der. Listen kunne blitt mye lenger, men det får da være måte på.

Dette er min arabiske håndskrift, for de som klarer å tyde bildet. Jeg ønsker meg som kjent et kamera som er bra nok til å kunne ta bilder uten blits.

Multinasjonale meg

2008-11-02T17:37:00.006+01:00

Siden selvkritikk er så viktig har jeg nå, med et kritisk øye, sett gjennom bloggen min. Jeg er en middelmådig blogger. Det er et akutt behov for flere bilder, flere avsnitt og enda mer usakligheter.

Jeg har gått i t-skjorte i dag og kost meg med søndagen. Kost meg så godt jeg bare kan, med den dystre baktanke at i morgen er det mandag og skole igjen. Jeg brukte formiddagen på vindushopping, og jeg fant en jakke jeg hadde lyst til å kjøpe til søsteren:

Dessverre tillater ikke vindushopping bruk av penger, så det ble med bildet.

Det er allment kjent at jøder kommer fra hvorsomhelst. Jeg kunne fint vært en jøde bosatt i Israel. Jeg blir derfor tatt for å være israeler hver gang jeg befinner meg i Jerusalems nye handlegate, Mamilla Avenue. Butikkdamer kommer bort, sier noe på hebraisk, og når jeg sier de må snakke engelsk sier de "ååå..hmrf..." og går sin vei. Veldig hyggelig. Jeg forlater med dette gjeldende butikk og fortsetter med vindushopping. Var for øvrig innom Mac store, der jeg gikk og kikket på sminke en liten stund. Favorittsangen til butikkjentene kom tydeligvis plutselig på cden deres, for lyden ble skrudd opp to the max og alle sang for full hals. Det er noe eget komisk med fine, oversminkede butikkjenter som synger med den stemmen de har til en sang som bare hører hjemme på et diskotek med mennesker som synes all musikk er fin.

Nå sitter jeg ved skrivebordet mitt i den ene stua i "dorm'en". Det har ankommet en ny mann her i dag, som er veldig hyggelig og som driver med doktorgraden sin eller noe, og skal være her og gjøre feltarbeid i en måned. Han var overbevist om at jeg var amerikaner, og trudde nesten ikke på meg når jeg sa jeg er fra Norge. Det å måtte insistere på sin nasjonalitet er et artig fenomen. Jeg er fremdeles overbevist om at jeg er nordmann og forklarer derfor fremdeles villig hvor Norge er og at det er Oslo som er vår hovedstad og ikke Stockholm.

Dagens oppdagelse: At macchiato kan være like sterkt som espresso.

Dagens konklusjon: Vi burde snart lære å si " det er dritt" på arabisk. Spesielt australske Micaela har et behov for å kunne uttrykke ting på denne måten, og jeg må innrømme det kunne vært praktisk med litt kraftige ord og uttrykk av og til.

Jeg trenger et bilde til. Dette er gaten jeg så godt liker å shoppe i. Eller vindushoppe. Det hele kommer litt an på pengebunken og engelskkunnskapene til de butikkansatte. Uansett. Bildet:

"Its been one of those days"

2008-10-25T22:42:00.001+02:00

I dag har det vært høst. Så godt. Jeg har hatt lange strømper og skjerf på meg hele dagen, og kjenner jeg er i mitt rette element. Eller hva man sier.

Jeg har sittet på restaurant/bar/cafe hele dagen og hatt time i faget Modern and contemporary Arab thought. Har lært ganske masse, og tenkt enda mer. Det er et vanskelig og komplisert fag. Men tiden flyr i timene våre, fordi læreren er en kunnskapsrik mann med mange digresjoner og som lett lar seg avspore. Det betyr at vi i dag har snakket om seksualitet og alkohol og andre interessante ting, i tillegg til reformasjon og filosofer med fokus på reformasjon av Islam. Det blir mye for hodet, men er allikevel veldig gøy.Lørdag 22. november skal vi, etter planen og etter samtalen om alkohol, hjem til læreren å drikke whiskey. Jeg skal drikke vin med kona hans, for hun er veldig glad i å drikke og mest glad i vin. Hehe, det blir bra.

Omar, Nicolai og jeg dro fra timen til en naborestaurant og spiste middag og drakk vin, fordi det er fint med vin når det har lyst til å regne ute. Forresten alltid fint med vin.Kvelden skal Jessica og jeg bruke på første sesong med Greys Anatomy, te og popcorn, kanskje fordi det også er slik man gjør når det er høst. Vi har tjukke gensere og skjerf begge to, og blir sikkert altfor varme med te i tillegg, men det får ikke hjelpe, for det er endelig blitt høst, og den må vi ta vare på. Det er tross alt en av de dagene, som Omar så fint sa det.

Olivenhøsting

2008-10-19T22:34:00.001+02:00

Torsdag deltok jeg på min første olivenhøsting. Det var stas. Og passet meg veldig godt. Vi trives i hverandres selskap, jeg og olivnene. Nesten alle som er med på PAS-programmet var med, i tillegg møtte vi en gruppe nordmenn fra SU, pluss noen fra Palestinakomiteen, hvilket betyr at Norge uten tvil var det landet som var best representert.Vi var omtrent tyve frivillige, og vi fikk to trær av gangen å plukke. Litt dårlig organisering, men når vi etter hvert ble super-flinke til å plukke, ble vi også veldig ivrige, og begynte å plukke på trærne rundt også. Det er en fin høstaktivitet å plukke oliven i solen. Og veldig god PAS- bonding som David fra Colorado så fint formulerte det. Nå er det fryktelig frustrerende å plukke oliven, spesielt de sorte små, for det virker som det blir flere og flere etter hvert som man plukker. Det blir personlig etter et par timer. Meg eller dem. De må tas. Skal si jeg vant. Mot slutten av dagen tømte jeg gren etter gren fort som bare det, fikk bitte små rift på armene som jeg er kjempe stolt av, for det viser at jeg er en landsens kvinne som jobber på marken. Det liker jeg.

Det er viktig for palestinerne å ha med seg internasjonale under olivenhøstingen. Som noen av dere kanskje har fått med dere, er det et eksempel fra Hebron der en britisk fotograf ble slått og sparket og det som verre er, av en bosetter. Tanken til palestinerne er at bosetterne ikke vil gjøre noe om det er internasjonale til stede. Hebron- tilfellet viser at det ikke stemmer, men det reduserer sannsynligvis sjansen for voldelige angrep fra israelerne. Hele situasjonen er et eneste stort paradoks, og jeg blir sint bare av å tenke på det. Enda godt det faktisk er så mange internasjonale til stede, ellers hadde kanksje ikke vesten fått høre om hendelsene en gang.

Det hadde vært fint å kunne plukke oliven flere dager. Det er morsommere enn å sitte inne å lese. Men skolen er krevende for tiden. Jeg har begynt å lese boken min med 18 samtaler med Arne Næss som avkobling, og det anbefales. Skulle ønske flere (inkludert meg selv) var like smart som han. Spesielt med tanke på at han ble født i 1912, og med rask hoderegning betyr det at han ikke har lang tid igjen. Hva skal Norge gjøre uten?

Eid-holiday: Road trip!

2008-10-05T19:18:00.001+02:00

Jeg har i arabisk-lekse å skrive om ferien vi har hatt i en uke. Hva jeg har gjort osv. Jeg skal bruke minst ti verb, helst mye mer. Det kan bli en utfordring. Den største utfordringen blir nok allikevel når vi skal lese det vi har skrevet høyt i klassen i morgen. Jeg bestemte meg derfor for å kladde litt her.

Tirsdag var jeg i Dødehavet. Det var show. Jeg holdt på å tippe rundt flere ganger i vannet, fordi bena bare kom opp bakfra, på en måte. Kroppen hadde mest lyst til å flyte hele tiden. Den syns ikke det var så gøy å bevege seg, ikke var det gøy å prøve å svømme, og både nesa og øynene ble veldig sinte når de fikk en bitte liten dråpe med vann i seg. Det svir fryktlig med slike mengder salt. Jeg fniste i grunnen fra jeg gikk uti vannet til jeg kom meg på land igjen. Det var kjempe morsomt, og anbefales veldig.

Fra torsdag til i dag har vi vært på veien. Vi leide to biler og dro på tur torsdag morgen, og har kjørt og sett og kjørt og sett siden den tid. Super opplevelse. De kjører som tullinger her. Det er bedre kjøremønster i Israel enn i Palestina, men alle er veldig på å komme først frem, og presse seg inn i luker der det egentlig ikke er plass til en sykkel engang. Det er galskap. Vi kjørte først til Haifa, fra Jerusalem, og tilbrakte første natten på et hostel i utkanten av byen. Haifa er fin. Vi besøkte Bahai garden, som er det mest hellige stedet til Bahaiene. Vi drakk øl, spiste god mat, sto i masse kø, så med irritasjon på de tomme bussene, og var på stranden. Fra Haifa gikk ferden videre nordover, til Acre, eller Akka som man sier. Det var en fantastisk, arabisk by. Heftig og spennende bymur mot sjøen, masse liv, hester og barn overalt og deilig å høre bølgene slå inn mot land. Fra Acre dro vi vestover til Tiberias, byen ved Galilea-sjøen. Koselig sted, israelsk sådan. Tiberias var varmt, litt syden-aktig, og hadde en hyggelig mann på hostellet, som ga oss 90 shekel avslag på rommene. Kanskje mest fordi jeg var litt streng. Good times. Fredag kveld er dog ingen ute-kveld, så det var ganske stille på stedet vi fant. Men vi drakk og koste oss vi, og planla lørdagens opplevelser. Vi startet lørdagen med å kjøre i feil retning langs Galilea-sjøen, noe vi fant ut da vi hadde nådd sydspissen og egentlig skulle vært i nordspissen. Godt den ikke er stor den sjøen. Vi kjørte opp til Golan-høydene, var ved et fossefall, besøkte grotta til guden Pan eller hva det var, og var omtrent ti minutter fra grensa til Libanon. Derfra gikk det mot sør, via Nazareth og tilbake til Jerusalem. Vi ankom Nazareth for sent til å se på noen av de historiske kirkene, men vi har vært der:) Siste natten sov vi på Petra Hostel i Gamlebyen i Jerusalem. Det var et sted med sjel. Og vanvittig god utsikt fra taket. Vi hadde balkong ut mot Jaffa Gate, sov alle ni på et rom med senger til åtte, og koste oss generelt ganske masse. Vi avsluttet turen med en god frokost i Mamilla Avenue rett utenfor Jaffa Gate, der jeg spiste kanskje verdens beste croissant.
Nå er det skole, skole, skole, og jeg har økonomisk angst. Det er herlig.

Frustrasjon

2008-09-29T22:03:00.000+02:00

Idag fikk jeg historien som bekreftet det jeg lenge har tenkt. Man vet aldri med Israel. De kan gjøre det meste uten konsekvenser. De kan faktisk gjøre akkurat hva de vil, og komme unna med det. Hun ene jeg bor med ventet venne-besøk idag. Så får hun beskjed om at de ikke får lov å komme inn i landet. De måtte snu på grensa, og dra tilbake til Jordan. Hvorfor? Fordi ISrael sa det. Noen bedre grunn har vi ikke. Ennå i hvert fall. De kaller det helt sikkert "sikkerhet", men hvordan kan det bety bedre sikkerhet å nekte to turister som planlegger en uke, en enkel uke, i landet? Jeg spurte naturligvis ganske spontant om de ikke kunne prøve den andre grensa, men de er allerede i systemet. De er lagt til i systemet fordi de ville være her en uke, og ikke fikk lov. Ingen av de har vært her før, og grunnene bak avslaget om visum er egentlig ganske utydelige. Men det er lite man kan gjøre. Har tidligere hørt om diplomater som ikke får komme inn, og når ikke de får lov en gang, og det går greit uten større sanksjoner fra landene det gjelder, hvilken forskjell gjør et par turister?

Hvor er det internasjonale samfunnet? Hvor er reaksjonene?

Når jeg fortalte en palestinsk venn om dette, kommer han med en kontra-historie om en han kjenner som ble arrestert for litt siden. Bare sånn plutselig. Fordi han sa det han mente. Ytringsfriheten er ikke-eksisterende. Rettferdighet er det få som har hørt om av de som styrer Israels politikk. Jeg blir motløs. Men når jeg sier dette til hun som ikke får møte vennene sine, er svaret at da hun var her for 14 år siden, var palestinerne lutrygget og stille. De er rake i ryggen nå. Det er en stor forandring i palestinsk tankegang. Dette kan bety at 60 år med nakhba ikke blir så mye mer enn 60 år. Forhåpentligvis.

Solnedgang

2008-09-19T18:04:00.001+02:00

Da har klokken nok en gang blitt 17.30, og Allah er like akbhar idag som i går som i morgen. Stemningen likedan. Sola er helt rød, himmelen rosa, med mange, store, spredte skyer på seg. Det er fint. Lufta har skiftet litt, endelig. Jeg kjente nesten at høsten kommer når jeg satt på taket i stad. Det var på tide. Den er velkommen.
Jeg har tenkt litt. Det er omtrent ni uker igjen for Cecilistina nå. Det er litt godt og litt stressende. Jeg kan ikke nok arabisk ennå. Det kommer seg, men jeg kan ikke nok. Jeg er veldig fornøyd med å kunne lese og skrive, for ærlig talt hadde jeg vel egentlig ikke regnet med det, men jeg skulle gjerne klart å holde en samtale før jeg drar herfra. Og det tviler jeg på at jeg kan. Jeg må øve mer. Starting today.
Andre og siste semester er godt i gang. Det er gøy. Jeg leser så mye jeg orker om kvinner i den arabiske verden, og om moderne arabisk tankegang. Spennende. Idag har jeg lært litt om Mohammed. I morgen skal jeg lære enda mer. Om han og om tanken om en stor islamsk stat.
Nå kommer mørket sigende. Allah er ferdig med å være akbhar for en liten stund. Oliventrærne i dalen utenfor vinduet forsvinner snart i mørket. Alt jeg ser om ti minutter er lysene i bygningene på toppene rundt omkring. Himmelen er fremdeles litt rosa, men den har mest lyst til å bli svart nå. Dette er tiden på døgnet alle muslimer gleder seg til for tiden. Ramadan er late dager og store måltider når sola er borte. Kort sagt. Den muslimske verden stopper litt fra klokken seks til syv-halv åtte denne måneden. Da er alle veldig opptatt med å spise. Og røyke og drikke. Jeg syns det er litt morsomt, og ganske imponerende at de faktisk går hele dagen i denne varmen uten å drikke. Det er ikke noe for en nordmann.
I går drakk jeg masse rødvin. Litt fransk og litt palestinsk. Førstnevnte var best. Vi satt på taket til halv to, en stor gjeng. God stemning og mye latter. Nå er det middagstid. Pasta og kylling. Blir godt det. Kos dere med Norge, og send litt mer høstluft til oss.

Et lite stykke Norge

2008-09-08T11:39:00.001+02:00

Nå er tre fantastiske dager med mamma-besøk over. Vi har gått Palestina rundt mer eller mindre. Kjennes det ut som. Bena er slitne, kroppen er sliten og ellers er jeg kjempe kjempe fornøyd. Det er perfekt å ha besøk. Det er fint å vise frem mamma til alle sammen. Det er ikke så fint at alle arabere tror vi er søstre. For meg da. Aldersforskjellen tatt i betraktning altså, intet annet. Mest er det nok et salgstriks å si at vi er det, siden de sikkert regner med at hun sitter med pengene. Uansett.

Torsdag grytidlig morgen dro jeg og Nicolai til Jerusalem for å møte mamma. Hun satt og ventet på oss på gaten, sammen med taxiene utenfor Damascus Gate. Hun så på livet og forklarte alle som spurte hva hun het og hvor hun kom fra. Vi var selvfølgelig litt sene, og jeg velger å skylde på at ramadan sørger for tidsforskjell mellom Ramallah og Jerusalem snarere enn å innse at vi kunne ha stått opp tidligere. Torsdagen gikk med til gåing og generell turisme i Al Quds. Vi gikk Via Dolorosa, gikk litt opp på Oljeberget, besøkte Getsemane både hage og kirke, vi besøkte Marias gravkirke, Jesus sin gravkirke, Klagemuren og diverse butikker i Gamlebyen. Vi betalte alt for mye for et sjal. Kanskje fordi vi var ekstra gavmilde, men mest sannsynlig fordi vi ble lurt. Vi endte dagen med middag i den israelske handlegaten utenfor Jaffa Gate. Utslitte og svette koste vi oss med god mat og dårlig israelsk service. Det var herlig.

Fredag bestemte vi oss for at Betlehem var det lureste vi kunne gjøre. Og det var lurt. Vi gikk en hel del her også, mye mer enn vi egentlig hadde trengt har vi innsett i ettertid, men det er bare fordi jeg aldri sjekker mine naboer tydeligvis. Vi ville så gjerne til Christmas Church, og fant et spir i horisonten som lignet på et juletre så vi prøvde å følge det. Etter beste evne. Vi gikk rundt hele Old Betlehem, og mistet helt synet av dette spiret. På tilbakeveien finner vi det igjen, og vi har faktisk gått forbi det. Nesten tatt på veggen til kirken. Når vi spør etter inngangen, viser det seg at kirken deler inngang med stedet jeg bodde i 2004 da jeg besøkte Betlehem. Det er utrolig. Jeg fikk høre det. Det positive er at det var riktig spir. Og at vi fikk sett mye mer av Betlehem når vi leita så lenge. I tillegg til en veldig god latter. Selvfølgelig. Vi besøkte også Fødselskirken og Milk Grotta. Vi fikk gratis guide fordi vi studerer på Birzeit University, og han viste oss gladelig disse to stedene. Mamma kjøpte seg også en billig men trolig veldig god bok om konflikten. Hun tenkte først å ikke kjøpe den fordi de ikke ville like det på flyplassen om de skulle bestemme seg for å se gjennom bagasjen, og finner en slik opplyst bok. Men så sier hun plutselig "jeg hater at jeg lar de teite menneskene styre meg sånn at jeg ikke kjøper en bok jeg har lyst på. Nei! Det gidder jeg ikke! Jeg kjøper den!" Etterpå kommer hun ut av butikken og smiler bredere enn noensinne, og sier "det føltes veldig godt, nå er jeg fornøyd med meg selv".

Lørdag ble mamma med i arabisk timen vår. Det var første time etter ferien, god stemning og god underholdning med mor ved min side. Vi hadde det gøy. Læreren, som for øvrig er den samme som forrige semester og som jeg fremdeles nesten er litt forelsket i, spurte naturligvis mamma om det han spurte resten av klassen om. Og hun svarte så godt hun kunne. Hun spurte meg ved et tidspunkt hva hun skulle svare, og jeg sier til henne at hun kan " si "tæmæm", og hun sier "sitæmæm". Jada, klassisk feil. NorskArabisk er et kjempe språk. Tæmæm var riktig da.

Når mor kommer på visitt resulterer det gjerne i et par godbiter. En stor del av det er de deilige restaurant- middagene vi har hatt, der vi som liksom bor her ikke fikk lov til å betale. En annen viktig del er det faktum at jeg har en bunke med norske aviser og blader som bare ligger og venter på at jeg har tid til å lese dem. Vi har bacon og salami i kjøleskapet. Noen liter med Imsdal (som var ganske artige å få gjennom i flyplass-kontrollen). M. Walters mandler. Eventyrsjokolade. Knekkebrød. Smør. Timian. Bakepapir. Zalo. Mascara og body lotion. Brev som venter på å bli svart. Og ikke minst betyr besøk mange gode, lange mammaklemmer.

Farvel var triste saker. Alle de tårene jeg klarte å holde på når vi forlot Norge i juni, kom nå. Øynene i dag har vært ganske kjipe og vanskelig å holde oppe grunnet hovenhet. Men det gjør ingenting for nå gleder jeg meg til å komme hjem på en helt annen måte. For jeg vet nå at det jeg har å fortelle har blitt litt fortalt før, og jeg har noen jeg kan dele frustrasjon med som har vært med på og opplevd situasjonen. Det er godt å tenke på. Besøk er det beste som fins. Vi må gjøre mer av det.

Ferie: Red light district og 45 grader celsius

2008-08-28T14:59:00.000+02:00

Som kjent så hadde vi en plan om å dra til Egypt i en ukes tid og se på pyramider og ligge på stranden. Slik gikk det ikke. Vi dro til Eilat som er den sydligste byen i Israel, og som man må innom på vei til Egypt for å fikse visum. Vi dro torsdag kveld og hadde tenkt oss innom det egyptiske konsulatet for å ordne visum på fredag. Konsulatet viste seg å være stengt både fredag og lørdag, så vi måtte pent finne oss i å tilbringe to dager i Eilat. Greit tenkte vi, det er da strand og kjøpesenter her:) Vi dro på turistkontoret (det korrupte turistkontoret) og spurte om hva Eilat hadde å tilby, og hvor det er bra å bo. Mannen vi snakket med sendte oss til det kjipeste rommet noen sinne, med strippeklubb som nærmeste nabo. I ettertid husker og skjønner jeg ikke helt hvorfor vi sa ja, men vi gjorde nå det. Prisen var helt vanvittig med tanke på hva vi fikk for den, men billigere enn hotell.
Eilat er en veldig fin, varm og gjennomført turistby. Det er syden-strandpromenade, og masse turistting å finne på. Rødehavet er helt herlig å bade i. Det er ingen bølger, akkurat passe lang/kort- grunt, og akkurat passe kaldt. Det var omtrent 40 grader hver eneste dag, noe som er helt utmattende. Ikke ble det kaldt på kvelden heller. Dagene gikk med på stranden og kjøpesenteret, der vi fant en kjempe stor Zara butikk, blant annet. Veldig gøy med bra butikker når man bor i Ramallah der det ikke er så altfor mye av det nevnte. Kveldene var veldig late og gode. Vi var på Imax og så den dårligste produksjonen jeg noen gang har betalt for å se på. Jeg drakk masse Cosmo. Vi spilte biljard og ble banket av en lokal biljard-nerd. Vi spiste gode middager. Vi var populære på barer og Rikke ble irritert på et par ivrige gutter som sa teite ting. Vi fant en irsk pub/restaurant som var mer bare en pub/restaurant enn irsk men som allikevel var ganske perfekt med god Cosmo og god musikk.
Søndag prøvde vi å dra til Egypt. Vi betalte 100 shekel (150kr) for visum og dro til grensa. Vi snakket med mennesker vi tenkte vi kunne slå følge med til Cairo. Vi betalte border-fee. Så kom vi til pass-luka der dama sier at hun kommer til å slette det israelske visumet vårt hvis vi forlater landet. Det visumet har kostet oss ca 800 kroner. Skjer ikke sier vi, da snur vi. Vi går uttallige ganger frem og tilbake inne i bygningen fordi det er ikke lett å vite hvor vi skal og hvorfor de sender oss dit de sender oss. Så venter vi en god stund på lappen som sier at vi kan få tilbake pengene vi betalte i border-fee. Så returnerer vi til Eilat. Vi ble i byen to dager til, slappet av på stranda igjen og badeti bassenget på hotellet vi endte opp på. Vi unnet oss det når alt annet gikk imot oss.
Tirsdag satte vi kursen mot Jericho. Vi tok inn på Jericho Resort et eller annet, og dro på Mount of Temptation der Jesus ble fristet av djevelen. Nicolai gikk selvfølgelig rundt og ropte på Jesus hele tiden, noe jeg fant veldig veldig komisk. Vi holdt på å renne bort oppi fjellveggen, for det er faktisk det varmeste jeg har vært med på. Men jeg sitter her og skriver nå, så det gikk fint:) Sier kanskje sitt når kameraet sa i fra at det ikke klarte å ta gode bilder, fordi det var for varmt. Gondolen opp til dette stedet i fjellet er en verdensrekord-gondol, hehe, fordi det er verdens lengste gondol under havnivå. Ja.
Om en uke får jeg besøk av mamma. Det blir perfekt for meg. Jeg har dessuten sett et nytt vei-skilt siden sist, som jeg måtte le litt av. Det var et fareskilt for kameler. Ikke så rart kanskje siden vi kjørte gjennom ørkenen, men allikevel veldig morsomt.

"I can go home and say that I have smelled the shit"

2008-08-16T19:48:00.003+02:00

I går var jeg med på protest mot muren. En landsby ved navn Bi'leen har hatt protest hver eneste fredag i fem år nå. I går ble vi med. Vi holdt oss i bakgrunnen, fordi israelerne følger veldig med, og de nøler ikke med å sette en demper på protestene. Det nyeste og hippeste israelerne gjør mot protestantene, er å sprute dritt. Dritten er en slags kjemisk fremstilling av en blanding av død fisk, kyllingbæsj og diverse andre saker, som gir en helt ufattelig intens lukt. I går var intet unntak, de sprutet som bare det, og jeg har aldri kjent verre lukt. Et par i gjengen fikk litt på klærne sine, og har jobbet siden vi kom hjem med å få lukten vekk, eddik er prøvd uten større resultat, og det lukter generelt ganske ille. Videre på protensen, når vi ikke ga oss bare for litt dritt, kom tåregassen. Det var veldig ekkelt, for jeg hørte bare de skjøt tåregass, men så ikke hvor den tok veien. Så plutselig landet kulene eller hva jeg skal kalle det, et par ganger ganske nærme oss, og med vinden i vår retning var det bare å løpe. En protest som den jeg snakker om her illusterer så godt maktforholdet og frustrasjonsnivået mellom palestinere og israelere. Palestinerne har gjort dette i fem år, og selv om det ikke har gitt resultat ennå, så gir de seg ikke. Israelerne holdt ut med protestene i ca fem minutter før de begynte å sprute dritt. Og de er så nedlatende at de faktisk spruter dritt, fordi noen protesterer mot å bli muret inne på sitt eget land. Tåregass er jo også veldig nødvendig når det er et gjerde mellom og det hele er en fredelig demonstrasjon. Dette leder meg til en annen ting, nemlig det faktum at noen av palestinerne kastet stein litt ut i protesten. Da gikk vi vekk. Det er greit å protestere, og det vil kanskje gi resultater etter hvert, så lenge de kan si det er fredelige demonstrasjoner. Men når israelerne kan hevde at de ble angrepet av stein, kan man ikke lenger kalle det en fredelig demonstrasjon. Å kaste stein ødelegger mer enn de får sagt med det. Jeg sa dette til noen av de, og de var enige, men sa at etter fem år er det vanskelig å fremdeles være fredelig og den bedre part. De er frustrerte, og føler at de har gjort det meste uten resultat. Jeg skjønner det, men syns fremdeles det å kaste stein ødelegger mye mer enn de tror.

Utover det å protestere, bruker jeg disse dagene til å si ha det til alle sammen. Det er ganske triste tider. Vi kommer til å bli så alene, hehe. Nei, det blir bra å få nye mennesker hit, og bli kjent med folk fra andre steder igjen. Men vi kommer til å savne gjengen, det er artige gutter vi har bodd med nå. Det blir rart. Jeg har forresten funnet ut at min siste eksamen er rundt 26. november, og ikke 20. desember som vi trudde. Det betyr at jeg får en måned mer hjemme enn jeg trudde, noe som egentlig er veldig gode nyheter, for da blir ikke alt så stress.

Mandag og tirsdag er det eksamen, hvilket innebærer at jeg bør få dårlig samvittighet for å blogge nå. Men jeg tar det faktisk ganske med ro, det er godt det også. Blir fint med et par uker ferie for det, har ikke hatt så mye sommerferie i år...

Sees plutselig!:) -ha en fin helg!

Det å sitte på gresset i sommervarmen

2008-08-01T17:49:00.002+02:00

Det er deilig å være Cecilie om dagen:) Så nå kan dere angre!Hihi...Ja nei altså, nytt siden sist er ganske meget, jeg må begynne med et par teorier om kroppen, og visse useriøse sammenlikninger:
Jeg har siden sist blitt sammenliknet med både Jessica Simpson og Britney Spears, av en og samme gutt, i en og samme setning. Da kom jeg til å tenke på når jeg ble sammenliknet med Paris Hilton og Angelina Jolie på Filippinene, og har konkludert med at det eneste kriteriet er å være hvit. Ja jeg er hvit, men nei jeg likner ikke på noen av dem. Faktisk. Videre fikk jeg og Rikke høre forklaringen på hvorfor vi er så fantastisk pene her om dagen. Det er klimaet. Og om global oppvarming virkelig setter inn, ligger skjønnhet tynt an. En middelaldrende mann spurte oss hvor vi var fra. Norge sa vi. Og som vanlig var reaksjonen "ooooo, cold, very very cold!". Jada, det er kaldt, veldig kaldt. Men denne mannen ga seg ikke med det. Han sa at kaldt var kjempe bra, for det gjorde at man fikk energi og følte seg avslappet, kanskje til og med på en gang. Dessuten så førte kulden til at vi fikk beautiful faces and sooo nice smiles! Aha! Det er greia!
En annen artig teori jeg har hørt om kroppen i det siste, kom fra den filippinske gale pedikyr-dama. Hun syns arabiske damer er altfor hårete. Det er jo helt håpløst mente hun. Og grunnen er, ganske enkelt, at de spiser for lite fisk. Bare se på meg, sa hun, jeg spiser masse fisk, og se, ikke et hår på de armene her! Jeg trudde jeg skulle le meg i hjel, og fikk litt vondt av de arabiske damene som gikk inn og ut av rommet.

Jeg er nå ferdig med mid- term perioden. Eller det vil si, jeg håper jeg er ferdig med den, har ikke fått noen resultater ennå. Men alt er ferdig, og det er godt. Vi har hatt helg siden onsdag ettermiddag, og jeg og Nicolai har i dag vært en tur i Jerusalem og funnet ut når butikker er åpne i helgene. Det var på tide. Vi satt også på gresset under treet og slappet av litt i varmen. Det var veldig fint, jeg savner gress og hage og alt som har med det å gjøre.

Nå nærmer det seg slutten på sommersemesteret. Det er rart. Alle de vi har blitt kjent med begynner å snakke om hjemreise, alt de savner og hvordan de gruer seg til å forklare to måneder i landet for israelerne når de skal dra. Vi fokuserer på å kose oss med vårt seks måneders visum og prøver å ikke tenke på at det blir veldig kjipt når de drar. Jeg velger å se frem til en potensiell Skottland- tur, og en potensiell California-tur:)

Nå er det nok en vakker solnedgang å se på. Vi har flott utsikt. Det er tid for jødisk sabbat og muslimsk fredagsbønn, og en norsk avslappet fredagskveld.

Landet der gjeter fremdeles er et yrke

2008-07-26T14:36:00.002+02:00

Jeg har så mye jeg vil si og så mye jeg vil at dere der hjemme også skal være med å oppleve! I går forelsket jeg meg i en liten jente som akkurat hadde lært seg å gå. Hun gikk over plassen i sentrum av Betlehem, mens hun holdt far/bestefar i hånden. Så la de merke til hun blonde som ikke klarte å la være å se på og smile, han tok henne opp på armen så kom de bort til meg=) Hun holdt meg lenge i hånden, jeg fikk henne til å smile (jippi faktisk), hun prøvde så godt hun kunne å kysse meg på kinnet, og vinket til meg når jeg gikk. Det vil si, hun vinket jo til seg selv, men det gjør jo alle søte små som vinker i beste mening, også går det aldri å vri hånda riktig vei.

Utover det da, så var jeg i min første flyktningleir å går. Den var mer en liten landsby enn en flyktningleir, men sånn blir det når den har vært der i 50-60 år. Er ikke lenger en slik flyktningleir som vi tenker på når vi tenker på flyktningleir da, med telt og dritt. Det var ganske spesielt faktisk, for de har ikke lov til å flytte, ikke lov til å returnere til de opprinnelige hjemmene sine, og de har så vidt lov til å bygge ut husene sine slik at alle får plass. Har begynt å bygge i høyden, fordi området som er gitt leiren er fullt. Generasjoner vokser nå opp, inne i flyktningleiren, og med slike møter og opplevelser virker veien til en løsning i Midtøsten uendelig lang.

På vei hjem ble denne følelsen ytterligere forsterket, når vi fikk problemer i kontrollposten. Det er et helvete. Vi kjørte utenom Jerusalem, for å slippe altfor mange, og strenge kontrollposter. Men fordi vi hadde mange internasjonale på bussen, mente soldatene at vi skulle kjørt via Jerusalem, for det er det internasjonale gjør. Videre var det et problem med palestinerne ombord, fordi to av dem var mindreårige, det vil si 14-15 år, og man får ikke ID- kort før man er 18 eller noe. Derfor skulle disse jentene hatt foreldrene sine med seg. Å være med på summer- camp er tydeligvis ulovlig. De sa derfor at vi skulle dra tilbake til Betlehem, også kjøre via Jerusalem på vei til Ramallah. Men, når soldatsjefen endelig kom med pass- dokumentene til meg og Rikke, det tok tid med de, for vi har ikke passene våre for tiden, de er hos departementet, derfor har vi bare dokumenter. Og når han endelig fant det for godt å levere de tilbake sa han at vi bare kunne dra videre. Det var så vidt.

Vi kjørte gjennom det jeg populært har døpt beduin-valley. Det var heftig. Beduiner er kule. Jeg liker at noen holder på sitt og nekter å la være å bo enkelt. De bor midt ute i ingenting, på steder der kapitalismen aldri vil komme. Hehe, det er morsomt. Dagene deres er fylt med gjeiter og intenting virker det som, jeg liker det.

Nå er det lekse- tid. Har sol- fri idag, det er litt deilig. Spesielt er det deilig å faktisk kunne ta seg sol- fri, fordi vi vet at det blir sol i morgen også. Ha en fin lørdag verden!

Situasjonen Palestina / Israel

2008-07-21T17:32:00.002+02:00

Nå sitter jeg og forbereder foredrag til skolen, om palestinere i Israel. Og da begynner jeg å tenke litt på hvor lite vi faktisk vet om denne konflikten i vesten, hvor lite av det som foregår som media velger å presentere oss for. Nå er det klart at et fag som heter The Palestine Question ikke er veldig objektivt, men samtidig så er det noen ting som ikke går an å nekte for. Statistikk og slike ting kan man være uenige i, og farge så mye man vil, men at hendelser faktisk inntreffer kan man ikke nekte for i ettertid.

Det jeg leser om for å skrive dette foredraget er ting som kan sammenliknes med apartheid-regimet i Sør- Afrika (så kalles også muren Apartheid- Wall), og til en viss grad tanken bak Rwanda, og andre konflikter som har inneholdt etnisk rensing.

Ethnic cleansingis a well- defined policy of a particular group of persons to systematically eliminate another group from a given territory on the basis of religious, ethnic or national origin. Such a policy involves violence and is very often connected with military operations. It is to be achieved by all possible means, from discrimination to extermination, and entails violations of human rights and international humanitarian law.
Drazen Petrovic, European Journal of International Law

Noen vil kanskje si at det er drøyt å hevde at Israel driver etnisk rensing av palestinere. Jeg er litt enig i det, fordi det er en veldig drøy påstand. Men på den annen side, palestinerne er ikke ønsket, de holdes kontrollert på gitte steder, og til og med innenfor disse stedene gjøres hverdagen så kjip at den ønskede løsningen er at palestinerne gir opp, og forhåpentligvis forlater landet. Eller i hvert fall at de sier at de går med på hva som helst, bare veisperringene forsvinner. For eksempel at de gir opp kravet på Jerusalem. Dette er læreren min sine tanker. Som den diplomaten jeg er tenker jeg naturligvis at ”det må da finnes en annen, fredeligere løsning”, men jeg innser at det er vanskelig. Etter mitt eget møte med israelske maktpersoner skjønner også jeg at de har en særdeles dårlig evne til å lytte, nekter å sette seg inn i og forstå hva den annen part sier, og dermed gjør diplomatiske løsninger vanskelig. Når til og med Oslo- avtalen, som mange var positive til og som ga hovedpersonene Nobels Fredspris, blir kalt den tredje nakba, er veien fremdeles lang. Grunnen til at noen sier det, er at situasjonen i etterkant bare har blitt verre. Det har blitt bygd en åtte- ni meter høy mur på selvlagd israelsk grense, og hva som blir det neste er det ingen som tør å tenke på. En annen ting jeg har fundert litt på, er at hvis det skulle bli en tostat- løsning, med to internasjonalt anerkjente land, med en internasjonal grense mellom seg, ville det bli en enorm arbeidsledighet i Israel. De har enorme ”sikkerhets”- styrker nå, og hva disse skulle ta seg til om de ikke skal stå på checkpoints og veisperringer rundt omkring vet ikke jeg. Dette er jo heller ikke det eneste problemet en eventuell tostatsløsning møter.

Historien til dagens konflikt er lang. Noen sier den begynte allerede i bibelsk tid, andre sier det begynte med fremgangen av zionismen på slutten av 1800- tallet. Jeg sier at med opprettelsen av staten Israel i 1948, ble palestinere og arabere øyeblikkelig et undertrykt folk, fordi jødene hadde vesten med seg. I hvertfall store deler av vesten. De jødene som allerede bodde her, var ikke veldig fornøyd med løsningen, noe jeg skjønner godt med tanke på hvordan situasjonen har blitt.

Tiden fra 1948 til seks- dagers- krigen i 1967, var preget av forskjellige måter for israelerne å få kontroll over palestinerne på. Og her gjelder det meste. De kontrollerte utdanningssystemet, tok over landet til de palestinske bøndene (palestinerne var opprinnelig bønder, livnærte seg selv, og pengene de tjente kom fra eksport av jordbruksvarer). I tillegg drev israelerne skremselspropaganda slik at ingen skulle tørre å si i mot dem, de hadde full kontroll politisk og sosialt, og økonomisk sto de allerede sterkere enn palestinerne. En sterkere økonomisk makt tar raskt kontroll over en svakere. Det er uttallige eksempler og måter de påvirket og endret det arabiske livet på, og av å lese dette, og å lese om etnisk rensning, som en israelsk jøde har skrevet, blir det vanskelig å være objektiv i denne konflikten. Det er ingen objektiv konflikt for de som har sett med egne øyne. Det er en okkupasjon.

Vi elsker den norske ambassaden i Tel Aviv

2008-07-18T15:05:00.003+02:00

I går fikk Nicolai telefon fra ambassaden. Den foregikk omtrent slik:
AMBASSADEDAME: "hvordan har du det i dag?"
NICOLAI: "joo, jeg har det da veldig bra, men visumstyret ødelegger litt."
AMBASSADEDAME: "har du lyst til å bli ordentlig glad?"
NICOLAI: "jaaaa?"
AMBASSADEDAME: "dere har fått seks måneders studentvisum alle tre!"
NICOLAI: "nei? tuller du? nå ble jeg så glad!!!"

Jeg så på Nicolai, hoppet opp av stolen, løp inn til Rikke, danset og ropte og var helt gal, og ringte til mamma. Trur kanskje aldri jeg har vært så glad og lettet og alt på en gang før. En utrolig følelse. Vi har altså seks måneders visum, slipper å tenke på å dra ut av landet for å fornye visumet, slipper å tenke på å lyve mer, for nå har israelserne godkjent at vi går på Birzeit og at det er det vi skal gjøre her i seks måneder. Det er herlig. Grunnen til at det gikk så bra var at ambassaden har et godt forhold til israelerne, og at sistnevnte stoler på det ambassaden gjør. De er derfor nå overbevist om at vi ikke er en trussel mot militærmakten Israel, at vi ikke er terrorister og at utdanning kan være smart. Jeg er imponert.

Det negative med dette er at jeg nå må gjøre lekser. Hehe, ikke så veldig negativt da, men den siste uken har jeg tenkt litt at det ikke er så viktig når jeg skal hjem allikevel og alt er kjipt. Nå er alt bare kjempe bra, og jeg skal ha presentasjon på onsdag, i faget vi tar som heter det palestinske spørsmålet. Blir nok litt lesing i helgen ja. Hadde litt planer om å dra til Jerusalem også, men kan hende det må vente. Rikke har forresten funnet en utrolig bokhandel i Betlehem, så kanskje jeg heller vil dit. Hmm, mye å tenke på.

Varmen blir bare varmere også, det har jeg glemt å si. Når vi kom hit var det ikke meningen at det skulle være så varmt, for det er først nå og fremover at det virkelig blir gøy. Det har jo vært hinsides varmt hele tiden, bare at det når nye høyder hver dag nå, noe som vil si at i går ettermiddag var det 34 grader, og at det å sitte i solen er selvmord. Jeg ønsker meg til Tel Aviv neste helg, hvor man faktisk kan bade når solen nesten går rett gjennom hele kroppen.

I dag har det vært litt sløv stemning. Alle har egentlig mest lyst til å sove. Vi måtte neste feire litt i går, en del var ute og shaket det som går an å shake, jeg dro hjem etter et par øl og så på film. Komedie + corona med lime er ikke helt feil:)

Det var det for nå trur jeg. Vi sees til jul!!!:)

Muligheten for norsk høst

2008-07-14T13:36:00.002+02:00

Dette er kjipt, skuffende, trist, frustrerende og alt annet som er negativt. Visumet vårt går ut på lørdag, israelere hater oss helt tydelig, og vi har nå satt i gang myndighetene. Her er historien:

Jeg og Nicolai dro til Jordan på torsdag, i håp om å få visum på vei tilbake. For å komme dit kjørte vi forbi Dødehavet og Jericho, og videre oppover Jordandalen. Været der er helt utrolig. Har aldri før opplevd maken til trykkende, tørr varme. 300 meter under havoverflaten, med førti varme, blir ganske spesielt. Det var morsomt. Vi hadde heldigvis air-con, noe som gjorde det enda varmere når sjåføren åpnet vinduet og spurte om vi kjente varmen. Hehe, ja vi kjente den.

Jordan er herlig. Masse glade arabere overalt, menn i hvite laken og kvinner man bare ser ansiktet på. Det er spennende. Vi så ikke mindre enn ca 15 bryllup på fredag, de liker å gifte seg i Midtøsten. Brudene var pakket inn fra topp til tå, med hette på hodet og slør foran ansiktet. Helt vilt, ble nesten redd dem jeg. Vi bodde i den nærmeste grensebyen, Irbid, på noe vi trur er hotellets suite. Enormt rom, en kjempeseng, og deilig bad. Som de turistene vi er, kjøpte vi endelig vannpipe på fredag. Det var på tide. Vi har ikke prøvd den ennå, men den er veldig fin! Vi kjøpte den minste vi fant, for den var så søt, også fikk vi med sånn liten koffert den kunne pakke seg i. Herlig. På lørdag dro vi til Amman, som er en by vi ikke egentlig rakk å sjekke så veldig, men som vi allikevel likte veldig godt. Morsomt med Amman. Byen er liksom tilsynelatende så rik, også ligger den midt i det enkle araberland, med standard som er litt så som så. Vi utforsket Mekka Mall, som faktisk var et Mekka mall. Jeg kjøpte meg to par sko til en slant og ingenting, og er nå veldig glad for at jeg prioriterte det, så jeg slipper å ha penger til mat frem til jeg får lån. Bra økonomisk tankegang.

Vi brukte seks timer på grensen tilbake. To timer med kø på den jordanske siden, som var omtrent det vi kunne regne med. Fire timer med spørsmål og helvete på den israelske siden derimot, var vel det vi fryktet, men som vi tenkte at vi sikkert kom til å unngå. De spurte først meg alle verdens spørsmål, også tok de Nicolai etterpå. De tok oss med inn på et lite rom, dette også hver for oss, hvor vi ble ordentlig sjekket. De tok sandalene mine til og med, jeg ser veldig for meg at jeg kunne puttet en kjempe bombe i den bittelille sålen på de. Smart. Så gikk de gjennom bagasjen vår. De så gjennom absolutt alt, til og med sminken min. Åpnet mascaraen. De kjeder seg helt tydelig. Så tok de passene våre, som til slutt havnet hos politiet, nok en time gikk, også kommer politiet ut med passet og sier "I have given you one week visa". Hvorfor? Fordi de ga oss en måned bare i Tel Aviv, så hvorfor skulle hun gi oss mer? Flott. Jeg var så sint og skuffet, og brukte bilturen tilbake til å tenke på det gode med høst i Trondheim.

I dag har vi vært hos General ... for Civil Affairs. Palestinsk sted som prøver å samarbeide med israelske myndigheter. Den norske ambassaden har sendt søknad til Israel om seks måneders studentvisum for oss. Dette er en veldig siste-utvei-løsning. Så vidt vi vet har ingen fått et slikt visum siden intifadaen i 2000, håper på et mirakel. Inshallah inshallah.

I morgen er det mid-term exam i arabisk, så nå må jeg sette meg og lese.

Det Herlige Middelhav (DHM)

2008-07-07T19:18:00.003+02:00

Jeg syntes det bildet var så veldig herlig. Nicolai var ikke helt enig, men han er aldri fornøyd så det teller ikke. Vi er faktisk brunere enn vi ser ut da! Hihi, ja vi er det tenk.

Var altså i Tel Aviv i helgen. Det var flott. Og vannet var kjempekjempe varmt, faktisk for meg også, tenk det dere! Vi dro lørdag morgen og kom hjem søndag kveld, og tiden mellom gikk fort og var avslappende og deilige og alt på en gang. Stranden ser dere, den var jo ikke så værst. Solen var ganske streng mot norsk hud da, nok en gang. Saltvann og masse sol blir brunt etter hvert tenker nå jeg, når det solbrente har gått vekk litt.. Vi spiste middag på stranden, jeg spiste god fisk og salat, og drakk corona. Søndagen shoppet vi. Det var gøy. Salg på Zara er ikke så dumt. En bukse og to topper til 300 kroner passer meg veldig bra! Også fikk jeg meg to par solbriller, for en butikk hadde endelig funnet ut at om man kjøper en ting, er det bare rett og rimelig og få to ting gratis:) I like it!

Magen min har vært et eget kapittel i det siste. Den er nesten frisk igjen nå, men satte en liten demper for helgen. Jeg gikk blant annet ikke ut på lørdag, men sovnet heller i fosterstilling. Har hatt heftige kramper og bare vært litt kjip, men nå er det fint igjen (bank i bordet) så da bare smiler jeg og håper at den har tenkt å fortsette slik.

Visumet er et annet problem som vi tenker mye på. Etter at Nicolai har snakket med ambassaden flere ganger, og vi har spurt flere om råd, trur jeg nå vi prøver å dra til Jordan på torsdag. Vet ikke hvor lenge vi blir der, men planen er hvertfall og dra dit, og satse på at vi får tre måneders visum når vi kommer inn igjen. Har en liten smart plan for kanskje å få det til, må bare øve meg litt på å lyve, så håper jeg vi klarer det. Har ikke lyst på høst i Trondheim nå, er veldig klar for å være her!

Livet ellers er spennende, slitsomt, interessant og gøy. Jeg har fått meg en conversation partner, som skal lære meg mer arabisk. Hun heter Fatima, og er kjempe søt. Hennes første reaksjon når hun så meg, var å ta hendene til ansiktet sånn som i Munchs "Skrik" og si "you are soooo beautiful!" Hehe, palestinere er gæærne. Vi skal i teorien kunne hele det arabiske alfabetet nå, det kan jeg bare nesten. Det er fremdeles veldig gøy, men komplisert, så det kommer seg nok etterhvert. På torsdag hadde vi forresten firfisle på rommet vårt. Det var underholdning. Rikke hadde absolutt ikke lyst til å legge seg, så vi innbilte oss en liten stund at vi kunne klare å lure den ut av døra. Firfisler er vanvittig raske. Jeg lo godt, vi ga opp, og Rikke sovnet til slutt. Nå venter leksene. Går en diskusjon rundt bordet her om zionisme og de palestinske grensene og andre temaer vi lærer om i disse dager. Det er artig.

Palmesus og Gamleby

2008-06-29T20:00:00.003+02:00

Måtte bare legge ut et par bilder til:) Nå skal jeg gå å se på EM, heia Tyskland!!! Inshallah

Al Quds, Yerushaláyim, Jerusalem

2008-06-29T19:38:00.002+02:00

I dag har jeg vært i Jerusalem. Det var fint. Jeg har savnet gamlebyen og stemningen der. Kunne gått der inne i timevis jeg, bare sett og luktet og kjøpt masse araberstæsj. Gamlebyen er morsom. I tillegg imponerte jeg meg selv i dag. Jeg husket hvor vi skulle gå og hvordan vi kom oss fra ende til annen, jeg husket til og med hvor Via Dolorosa gikk, og det fire år etter at jeg var der! Slikt er ikke dagligvare for slike gullfiskhjerner som min.

Bildet er fra Damascus gate. Det var her det var litt opptøyer når jeg gikk til fruktmarkedet i 2004. Nedturen med dagens besøk til gamlebyen var at tempelhøyden var stengt. Men det gjør jo egentlig ingenting, for vi skal til Jerusalem flere ganger!:)

I tillegg til å være standard turister på jakt etter hellige steder, ble også den moderne delen av Jerusalem utforsket idag. Det innebærer shopping. Og min lyst på fine solbriller. Og nye klær. Og mindre klær, altså singletter og shortser og slike ting som er akseptabelt å gå med i 30 varmegrader. Isabel var altfor streng under pakkingen min, jeg har derfor bare med meg klær jeg kan gå med i Ramallah, og ingen kalde sommerklær. Kjipt. Men god grunn til å shoppe!:)

Jeg har lyst til å legge ut et bilde av muren, der det står ctrl+alt+delete, men jeg tør ikke, fordi det kan gjøre det enda lettere for Israel å hate meg. De finner ut alt. Hører mange skremmende historier i disse visum-problem- dager, jeg velger derfor å la være å provosere. Men møtet med den store kontrollposten (Kalandia) idag, mellom Ramallah og Jerusalem, var tøffere enn jeg trudde. Grunnen er nok at når jeg var der i 2004, var den helt forferdelig og gjorde et stort inntrykk, men den var på en måte bare imidlertidig. Nå er den absolutt ikke det. Det er en bunker og et system uten like, og alt tyder på at slik skal det være. Jeg blir kvalm. Det er ingen verdig hverdag for de som må stå i kø, og være usikre på gjennomgang hver eneste dag.

Arabisk, arabisk, arabisk

2008-06-24T14:38:00.004+02:00

Nå har vi blitt palestinske.
Vi stresser ikke over gaten, vi går på frukt og grønt marked og vi (jeg) besvimer ikke i sola. Dessuten er vannpipe- jomfrudommen tatt. Nabil (fra Texas) fant ut at vannpipe var nødvendig for å overleve Italia- Spania, så vi satt og dampet hele gjengen; oss tre, Nabil og Adam (skotten). Vi kjørte på med nok en vannpipe med eplesmak i går, når vi spiste middag på Shangria, en restaurant faren til Josef i klassen (fra California) eier. Nå ser vi etter en fin vannpipe vi kan kjøpe, så vi får pyntet rommet vårt litt også.
I dag hadde vi de første tre timene med arabisk. Det er saker. Alfabetet er et virrvarr av tegn, dotter og streker, og lydene kommer fra hvorsomhelst i munnen, og uansett hvor mye man prøver høres det ikke helt riktig ut. Vi gikk gjennom to bokstaver idag, hver bokstav har flere forskjellige former, alt ettersom hvor man setter streken eller dotten, og dette betyr også flere forskjellig lyder og uttalemåter på hver bokstav. Litt kompisert vil jeg si. Men vi skal klare det. Læreren er verdens kuleste. En middelaldrende, utrolig energisk araber, som elsker aktiv klasse og gjentakelse av ord. Det er perfekt for nybegynnere som oss. Merker jeg har litt angst sånn innerst inne for hvor bra det kommer til å gå, men med heftig pugging skal jeg nok klare å lære dere noen arabiske fraser når jeg kommer hjem!:)

Tegn på at vi kanskje allikevel ikke er palestinske ennå:
Vi klarer oss ikke kjempe godt uten mennesker som kan arabisk
Vi går rundt som tre tomater etter at vi utforsket solen litt på taket i helgen. Ikke det lureste vi har gjort.

"Dette er livet!"

2008-06-22T10:22:00.003+02:00

Marie som kom med den tittelen. Og jeg er enig, dette er livet! Jeg går i klasse med mennesker fra rundt-omkring; Skottland, Tyskland, USA, Italia, Spania, Palestina, India, Sverige, England, Nigeria, pluss at vi er fem fra Norge. Været er helt utrolig, over 30 grader hver dag, og det skal man ikke spøke med. Jeg erfarte at drikke er viktig i går, når jeg holdt på å besvime i Ramallah under rundturen vi hadde med skolen. Da var det nok sol på meg. Nicolai, Rikke og jeg tok taxi hjem, spiste masse potetgull og sjokolade og drakk masse rart, også sovnet jeg i tre timer. Jaja.

Vi har sett på EM to kvelder nå, den første kvelden var på et sted som ble kalt First Palestinian Group eller noe, med mange mennesker og barnefamilier, og veldig heie-på-mål faktor. Vi lærte oss jalla, som betyr kom igjen, og disse araberne skrek dette uansett i hvilken retning ballen gikk. Han ene som faktisk hadde bestemt seg for å heie på et lag, ble så sint når Kroatia scora at han kastet maten sin eller hva det var i veggen. Han smilte bredt når Tyrkia utlignet.
I går så vi Nederland- Russland på et utested, Snowbar. Utrolig kult sted, med bål og basseng, og storskjerm med fotball. Vi testet det palestinske ølet, Taybeh, som blir reklamert med "taste the revolution". Jeg har forresten konkludert med at jeg elsker palestinere. Alle snakker med alle, folk spør om vi trenger hjelp når vi skal komme oss fra a til b, og alle er glade for å ha oss her. Det er morsomt. Det som ikke er så morsomt er å være blond. Jeg blir sliten av alle blikkene fra alle mennene i alle aldre. Det er litt morsomt noen ganger, men så blir jeg egentlig bare sliten. Når vi gikk nedover hovedgaten i Ramallah i går, tittet det hoder frem gjennom vinduene tre steder i en minibuss. Det er den morsomme delen. Den peke og fnisedelen er ikke morsom.

Nå skal vi sette oss på taket av bygningen, sole oss litt og nyte utsikten og en god bok. Vi har så godt som ingen planer idag, det er litt fint. Blir vel helt sikkert fotball i kveld også, utendørs med barnefamiliene og jalla jalla.

Ankomst Birzeit University

2008-06-19T06:58:00.000+02:00

Naa sitter jeg paa kontoret til PAS-programmet. Klokken er 7 eller 8 paa morgningen, vi er ikke helt sikre paa tidsforskjellen ennaa, hehe. Turen gikk veldig fint, vi er slitne og trotte alle tre etter omtrent null sovn, og er egentlig ikke helt klare for en lang dag. Det eneste problemet vi har mott paa er at dama i passkontrollen ikke likte oss i det hele tatt, saa hun strok over der det staar tre maaneder paa visumstempelet og skrev en maaned i stedet. Kjempefint! Vet ikke helt hva vi skal gjore med det, men det ordner seg sikkert.
Vi tok en minibuss fra flyplassen til Jerusalem, ogsaa tok vi en taxi derfra og opp til universitetet. Naar vi gikk ut av minibussen, sto vi en liten stund som tre bomser fra nord med kilovis med pakk paa fortauet, uten aa vite hva vi egentlig skulle gjore, og hvor vi skulle finne neste taxi. Men, det kom en hyggelig mann som sa "taxi, taxi?", der vi selvfolgelig svarte yes yes, please, ogsaa vips saa var den der.
Solen skinner, det kommer til aa bli grisevarmt i lopet av dagen, og vi er veldig spente paa hvordan vi skal bo.
Og for de som lurte, det var veldig spesielt og godt aa se Klippemoskeen, Ramallah, muren, Knesset, Klagemuren, Al-Aqsa-moskeen, oliventraerne og alt det andre igjen. Lukten er forresten fremdeles rar her, det er jo litt av sjarmen, men er ikke sikkert jeg lukter blomster naar jeg kommer hjem:)

Livet før avreise

2008-06-13T18:45:00.002+02:00

Denne bloggen ble laget en overdrevent varm dag i Iloilo på Filippinene. Den sover litt når jeg er i Norge, men nå skal jeg ut i verden igjen, og da våkner den.

Palestina venter på meg. Jeg drar fra Gardermoen 19.35 onsdag 18. juni, og har ikke bestilt hjemreise. Sannsynligvis kommer jeg hjem ca 20. desember, kanskje kommer jeg tidligere. I løpet av sommeren skal jeg lære meg arabisk, eller prøve i hvert fall. Jeg skal ha Standard Modern Arabic fra 08.00 til 10.50 fra mandag til torsdag, og er veldig spent. I tillegg skal jeg ha et fag som heter The palestinian question, de samme dagene trur jeg. Det betyr jo at jeg har hver helg helt fri:) Jeg ser selvfølgelig for meg Dødehavet og strendene i Tel Aviv hver eneste helg, men det spørs nok...

Uansett, gidder ikke skrive mer nå, har masse å styre med. Det er vaffal aktivitet her igjen, bilder kommer etter hvert også håper jeg. Gleder meg til kommentarer og styr!

Lykkerus og lettelse

2007-04-13T10:34:00.000+02:00

En Cecilie- og Johannetittel:) Den individuelle oppgaven til Høgskolen er akkurat ferdig, lettere hes i halsen etter felles jubel, og planene for dagen og kvelden er som følger:

Is-shopping på Spar på vei til trikken
Vår- shopping i byen
En feire- øl i solskinnet
Grand Prix med de gale elevene på denne skolen
Buddy- jentekveld

Vi er forelsket hele bunten idag, i Jude Law, etter gårsdagens Holiday- kos. Virkningene av dagens filmplaner blir ratt noe liknende, så i morgen er det Nicolai Cleve- Brock (dere skjønner hvem jeg mener selv om stavingen kanskje er litt på kanten), som gjelder:)

Når det er sagt, så elsker vi fremdeles våren, og har nesten helt fri i hele helgen!Jippi!:)

Også må jeg si, sånn på slutten, at jeg skal være ekstra trofast med min elskeden blog i tiden fremover, i protest mot facebook som alle prater om. Denne teknologien...

Kjære utenriksminister

2007-03-22T15:59:00.000+01:00

Oppfordrer alle til å unne seg selv å sende et postkort:) Sjekk palestinakomiteen.no, og slå et slag for et bedre Midtøsten... (Vet dette ikke er noen nyhet, men jeg mener nå det at en god nyhet aldri blir gammel, eller noe sånt,hehe)

Statoil og Team Asia

2007-03-20T19:56:00.000+01:00

Vi har stoppet på så usannsynlig mange Statoil- stasjoner hittil, at jeg nesten er glad for at vi ikke har telt. Selv om det kan la seg gjøre allikevel, for vi har faktisk ført Statoil- statistikk, noe vi mener er høyst nødvendig når man eier E6 fra Oslo til Steinkjer. Dagbok- utdrag fra et av våre Statoil- stopp 15. mars:
Helene har nå prestert å fylle litt blyfri 98, der grunnen selvfølgelig er at Statoil har satt pumpene feil. Flink jente, kengurubensin over Dovre er kult. "Det her er definitivt den dårligste Statoilen jeg noen gang har vært på! Merker at jeg blir frustrert i Statoils navn og ære. Er ikke engang åpent, så får ikke kaffe engang!" Helene naturligvis meget oppgitt, og som tro Statoil- arbeider fra Bø er det ikke Statoil generelt det er noe galt med, men akkurat denne stasjonen, fordi hun tok feil bensin. "Hvor er vi a?" "Veit ikke, i gokk."
Vi har hatt mange Statoil- besøk som har vært betraktelig bedre enn dette i etterkant, men følte at omverdenen burde få litt kjennskap til vårt Statoil- liv:)

Steinkjer og skinnvest og sånn

2007-03-19T20:21:00.000+01:00

Nå har jeg sett på bloggen til svensken som passer på Isabel i France, jeg har lest fellesmailen fra Team North og syns selv at livet er ganske vittig i øyeblikket.. Den interne humoren som Åsmund så vidt nevnte i fellesmailen, er noe jeg kan bekrefte på det ytterste, og det er så gøy som aldri før.. Jeg mener, intern humor er utrolig bra, for de som er en del av det... Uansett, litt av den siste tidens opplevelser:

har fått parkeringsbot i Trondheim
Helene krabbet nesten ut av vinduet da hun kranglet med en bomring som ikke ville ta i mot penger (hvorfor man krangler om slik barmhjertighet skjønnes ikke i ettertid)
en konfirmantgruppe med mangler i oppveksten puttet potet i eksosrøret på stakkars Myran, som faktisk allerede har fått gjennomgå ganske kraftig (ikke gøy der og da, hadde info-turne-dårlig-tid og måtte pirke ut med kniv og gaffel)
har tatt ferje vi også for tenk, ikke bare Team West og North
har bekreftet at trondheim-konfirmanter bråker langt mer enn andre
i går møtte vi presteprinsen! (dette skal man virkelig ikke tulle med, jeg og Helene falt samtidig, og fant en ny måte "to blend in with the confirmands", er bare å fnise litt så er man der!)
personlig veldig fornøyd med å ha overvunnet min sperre mot ferjedoer
personlig litt mindre fornøyd med å ha hatt en litt for lang samtale med dama i billettluka til ferjen

Nå er vi som sagt i Steinkjer, og har alle tre store planer om å finne en kontorist herfra, som DDE så fint sier det.. Vet å sette ord på ting den gjengen der.

Info- tour!

2007-03-08T16:04:00.000+01:00

Først vil jeg bare ha det på det rene at Team Asia rocks! Deretter kan jeg meddele at den siste uken har vært meget hektisk, men med overraskende lite nerver. Etter en heller urovekkende start på Nesodden, er nå posiviteten på topp, og etter å ha nesten herpet stakkars Myra`n / Truls / Tim (kjært barn har mange navn, det er i dette tilfelle bilen vår jeg snakker om), har vi nå sjarmert gutta på Biltema i senk og kjøpt ny lykt. Satser på at Statoil- Helene fikser det:) Vi skriver hyppige stemningsrapporter i bilen, har Statoil- statistikk, bilsjekk- dagbok og evaluerer hvert foredrag etter alle Kristians regler. I tillegg har vi endelig lært Ruthella å si fest, og sier oss godt fornøyd med innsatsen. Kvinnedagen har vi idag feiret med hver vår is, og satser på en bedre middag på studentsamskipnaden oppi lia. Må forresten si at jeg er mer på talefot med Hamar nå, litt praktisk siden vi skal bo her i nesten en uke til. (Strøk første oppkjøring her, og all skyld ligger selvfølgelig i byen og ikke hos sjåføren).
Hmmm, dette ble en kort oppsummerende og litt stressende tekst, men det er litt sånn som livet på informasjonsturne er, så syns det passer ganske godt.
Lev vel mine venner!:)

CFC!

2007-02-09T21:53:00.000+01:00

Livet er herlig. Nå sitter jeg for første gang helt alene i CfCstuen, og gjør alt jeg skulle gjort de to siste ukene, som bare har blitt utsatt og utsatt og utsatt litt til. Det er travelt å være cfcer, men vi har begynt å venne oss til det. Den siste uken har vi vært på skogstur, gått en mil på ski hver vei, og hatt sosialt samvær med ettåringene fra sør, som kom for et par uker siden. Ganske morsomt å se de gå på ski for første gang. Ellers har vi sett på generalprøven til folkehøyskoleelevene, og hatt foredrag selvfølgelig. I går presterte Sarah og Kaspar å mose en sjokoladekakebit med usannsynlig mye glasur på, i trynet mitt, til stor glede for dem og alle andre.. Jeg for min del gikk rett i dusjen, fullstendig klar over at det kom til å bli en historie som aldri glemmes.

Kvelden har gått fort, og jeg har gjort masse fornuftig. Er ganske flink når jeg først setter i gang. Har hørt på U2 som aldri før, hatt besøk, og funnet et herlig bilde av meg og et par av jentene som jeg tenkte jeg kunne publisere.

Herregården har, som nevnt, fått seks nye personer, to fra Filippinene, Bangladesh og Madagaskar, og jeg og Christina har fått filippinske Ruthella på rommet vårt. Hun sa i går at hun trudde vi hadde det minste rommet (det stemmer veldig), men at det allikevel var det ryddigste og koseligste (det stemte i går). Da måtte jeg smile, og si meg fornøyd med innsatsen:)

Ha en god helg verden!

Statsviter da eller?

2007-01-15T13:29:00.000+01:00

Etter å ha tilbragt den siste helgen hjemme i dype samtaler med min kjære mor, har jeg nå funnet ut at statsvitenskap kanskje blir det store til høsten. Om noen glupe hjerner leser dette og tenker noe slikt som "herlighet Cecilie, det kan du ikke studere!!!" så hadde jeg satt pris på at vedkommende kunne si det til meg, så jeg kan tenke meg om en gang til... Trur det var alt for nå:)

Back in town

2007-01-07T16:41:00.000+01:00

Da er jeg igjen halvveis isolert på Rønningen Folkefengsel. Programmet for våren er nesten deprimerende fullstappet, men jeg lar på ingen måte det knekke meg. Å se gjengen igjen var herlig, og uken som venter skal vi tilbringe på Høgskolen i Oslo. Vi har vært noen dager på Sjelesorgsinstituttet på Modum nå, for å tømme sjela litt. Veldig greit det:) Egentlig sitter jeg nå og skal jobbe med oppgaven til skolen, men jeg blir litt lei kan man si. Utdanning eller ikke utdanning, det er spørsmålet. Oppgaven lyder nemlig "hvordan kan utdanning fremme utvikling i sør, og i hvilken grad skjer dette". Så jeg sitter her på rommet mitt da, og vrir på alle små grå for å prøve å få noe smart ned på papiret. Må nesten jobbe litt nå som min kjære romkamerat Grimstad er borte, når hun er her er det litt lettere å prate... Hmmm, skjønner ikke det.. Nei, nok pjatt for i dag. Godt nytt år alle sammen, og beklager min stille blog-jul, det skyldes at jeg hadde litt for mye å gjøre på de to ukene jeg befant meg i Nannestad.. Trallala:)

To glade vandrere

2006-12-09T09:46:00.000+01:00

Ved veis ende

2006-12-09T07:39:00.000+01:00

Naa har jeg snart lagt bak meg tre maaneder paa Filippinene. Tre maaneder fylt med morsomme, spennende og inspirerende opplevelser, men ogsaa noen tunge og triste opplevelser. Moter som forteller saa mye om den virkeligheten mange vet finnes, men som for mange ogsaa er lettest aa fortrenge. Jeg har sett hva fattigdom egentlig er, jeg har provd aa forstaa hva det betyr aa leve i konstant frykt, og jeg har erfart hvordan det er aa leve i det 6. hardest naturkatastrofe- rammede landet i verden. Det er millioner av mennesker som har en del storre og vanskeligere utfordringer i hverdagen enn vi klarer aa forestille oss der oppe i det kalde nord, og denne turen kan jeg vel trygt si har latt meg innse de store forskjellene man finner i verden.

Men, jeg har da ikke bare opplevd slike ting. Jeg har rukket aa vaere litt turist ogsaa! Jeg har kort sagt utrolig mye aa se tilbake paa, masse aa fortelle naar jeg kommer hjem. Oyhopping og snorkling er vel noe av det morsomste og mest eksotiske jeg har gjort. Aa drikke fra en nyplukket, ung kokosnott, og spise det myke hvite inni, er ogsaa noe jeg aldri har gjort for, saa stas:) Ifolge Kaspar, og den sprengte sekken, har jeg ogsaa plukket altfor mange skjell, men det er jo saa koselig! Og mer skal det nok bli, for en uke paa Boracay venter, og tidligere resultat av meg og strand er ikke akkurat skjellfritt for aa si det saann..

Tanken paa at jeg skal hjem om en og en halv uke er rar. Det at det liksom skal vaere jul snart er ufattelig, men jeg maa si det er koselig aa faa slike bilder som Simen sendte meg:) Akkurat tenkte jeg, saa det er jul snart. Aa komme hjem til kulde og fullstappet bord med de herligste retter blir veldig kontrast, men jeg trur nok det skal bli godt ogsaa. Familien er tross alt ganske saa hoyt savnet.